"Godhet kommer kun fra Gud"



Jeg ser på Guds lærlinger på NRK og jeg blir provosert! Jeg kjenner jeg blir sint og trist. De snakker om godhet i episode 3 og fremstiller det som at det kun er Gud som gir denne godheten. Det er nok en ganske vanlig tankegang hos kristne troende. Det er noe som irriterer meg, for min godhet kommer ikke fra noen som helst andre enn meg selv. De går rundt og gir matpakker tidlig på morgenen til tilfeldig forbipasserende for å vise at Gud er god. Jeg har gjort lignende gjerninger, men det er fordi det gleder meg å glede andre, eller overraske andre med godhet uten noe forpliktelse eller mål og mening, annet enn fordi det er hyggelig å glede andre. Det er dessverre ingen gud som gir deg noe, det er din tanke og forestilling om en god gud som gir deg lyst til å bevise. 

Når du snakker om en ulykke, og dere ba til Gud og at det kom en hel masse "tilfeldig" hjelp, og det takket være Gud, så rister jeg bare på hodet. Er du klar over hvor mange som ber til Gud i krisesituasjoner? Hjelpen kommer ikke alltid... Og det er fordi det ikke finnes noen gud, det er ingen andre enn deg selv som hører dine bønner, om du ikke roper dem høyt. 

Kjærligheten kommer fra oss mennesker. Mennesker som har opplevd å bli elsket selv. Derfor må vi elske. Vi må elske alle rundt oss, vi må vise kjærlighet og godhet. Jeg har kanskje den samme trangen som dere kristne for å vise Guds kjærlighet, bare at jeg ønsker å vise menneskets kjærlighet. Jeg vil bevise at kjærlighet og godhet finnes uten noen religion. Den er her, den er inni hvert menneske, bare vi tør røre ved den og finne den frem. Du er kjærlighet om du vil. 

Jeg snakket med et menneske om tro og religion, hvor hen sa at hen trodde på kjærlighet. Hen lyser kjærlighet. Kjærlighet uten noen gud. Men denne kjærligheten kan forsvinne hvis vi opplever å ikke bli elsket, forstått, sett, anerkjent. Vi kan bli bitter fordi ingen forstår, fordi ingen gjør noe. Jeg kan forstå at trøsten i en gud da kan få frem kjærligheten igjen, fordi gud er en forestilling i ditt hode og da vil den gud forstå alt ved deg. Men om vi mennesker bare var flinkere til å elske ubetinget. Og da må vi alle starte med alle disse uskyldige barna. Barna trenger vår kjærlighet for å kunne gi videre av sin kjærlighet. Og det er dessverre ikke alle som får oppleve den grad av kjærlighet som de skulle, og da slokner den litt. 

Jeg surrer litt når jeg skriver, men det er fordi jeg får tusen digresjoner i en tankerekke. 

Jeg hadde en kort samtale med min søster og min mor hvor min søster viser takknemlighet for det hun har fått av mamma og pappa og legger til at "Det er Gud som gir alt vi har. Vi kan bare gi videre." Hvor mamma etterpå bekrefter at Gud har hjulpet henne gjennom mange ting i livet. Jeg synes bare det er trist. Det er ingen gud som har gitt meg noen ting som helst. Det er en tom trøst når ingen andre ser. Jeg foretrekker å bli hørt og sett av menneskene rundt meg, fremfor en "usynlig venn". Og det er noe jeg har fått og erfart etter å ha sluttet å tro og gått ut av menigheten. Menneskers kjærlighet og godhet, åpenhet og ærlighet. Ekte mennesker med alt de er. Ingen religion å skjule seg bak, bare et feilbarlig menneske som gir og tar imot. 

Det irriterer meg at vi kan skjule oss bak en gud, at vi kan skylde på noen andre og ikke ta ansvar for det vi gjør selv. 

Jeg jobber i barnehage og prøver så godt jeg kan å gi det jeg kan for at de skal få de beste forutsetninger for livet fremover. For å bygge opp deres selvfølelse og lære dem å elske seg selv. Det er et barn som har fått litt mye negative tilbakemeldinger pga utagering og misforståelser. Hen slår og biter ofte andre og er litt voldsom og har masse energi. Det har blitt til en ond sirkel, hvor andre barn løfter armene i beskyttelse og rygger når hen kommer mot dem. De snur ryggen til hen og vil ikke ha hen med seg på leken. Dette barnet er bare to og et halvt år. Det oppstår mange konflikter i løpet av en dag og det krever mye av de voksne rundt hen. Det høres stygt ut å si det, men det er et barn det er vanskelig å like. Siden jeg hadde den tanken, bestemte jeg meg for at dette barnet skulle jeg lære å like. Det er livsviktig for dette barnet at noen liker det og gir det verdi. Jeg begynte å leke med hen for å vise andre at hen er verd å leke med. Jeg begynte å lete etter det positive og hens ressurser og oppdager en enorm empati hos barnet. Hver gang hen ser noe urettferdighet eller lignende, så er hen der for å hjelpe og da kan det være hen slår. Hvis noen mister noe, så er hen der for å plukke det opp. Hen blir veldig lei seg og oppskaket når andre er lei seg og blir sint om vi ikke gjør noe. Hvis hen tar fra noen andre noe og vi ber hen gi det tilbake og forklarer at de andre er lei seg, så gjør hen det. Hen gir nesten alltid tilbake når hen ser at den andre er lei seg. Hvordan kan vi trekke frem denne godheten som blir skjult bak slag og bitt? Jeg begynte å kommentere høyt hvor snill hen er som hjelper til, som gir tilbake og veilede hen til å være snill. 

Dette har gitt resultater. Hen kommer nå hver dag løpende mot meg med utstrakte armer og roper navnet mitt og klemmer meg. Hen kan finne på og komme til meg bare for å sitte litt på fanget for litt kos før hen løper videre. Hen vil gjerne ha trøst av meg når noe er vondt og vanskelig. Hen er alltid veldig god mot meg. Dette sier noe om hvor viktig det er at vi leter etter det gode i alle mennesker. At vi tør å like og elske. Jeg tror på dette uttrykket: "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst." Og all denne kjærligheten uten noen gud eller religion. Min rettesnor er forskning og kunnskap. Kunnskap om hva som skaper ressurser og ikke tapere i samfunnet. 

Finn kjærligheten i deg selv og spre den. Du trenger ingen gud for å ha et godt liv eller for å vise kjærlighet og godhet. Du kan gå ut i verden å spre gode budskap av deg selv. Vis at det er mulig!

Dare



Å snakke om sex med mamma...?

Jeg visste det!

 

Jeg har fått et så utrolig mye bedre forhold til min mor i løpet av det siste året, og akkurat det gleder meg veldig. Det tror jeg også gleder henne. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg har blitt trygg på den jeg er og kan stå for de spørsmål som eventuelt måtte dukke opp? Jeg tror det, for det er også mye lettere å møte andre mennesker og snakke, fordi jeg ikke har noe å skjule. 

Jeg var hjemme hos min mamma og pappa, da min mor kommer med boken "Sex starter på kjøkkenet" og ser bittelitt skamfull ut og prøver å forsvare seg selv med å si at tittelen var litt teit, for det er ikke bare det den handler om. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle snakke om sex med min mamma, men jeg har hele tiden visst at hun er et menneske man kan gjøre det med, fordi hun er som meg - egentlig. Det var ikke en avslappet og lang samtale, men den åpnet et vindu som kanskje kan slippe inn litt ny luft en annen gang. Jeg syntes det var litt kleint når pappa også var der, så vi får håpe temaet dukker opp en gang vi er alene. 



Jeg vil bare nevne noe annet også, frra en annen dag jeg var hjemme og i ganske godt humør. Skravlete som jeg er, skravlet jeg i vei med mamma og pappa, helt til pappa utbryter: "Har du alltid vært sånn? Skravlete?" Jeg ser overrasket på ham og svarer at jeg alltid har vært sånn.

Mamma: "Ja, husker du ikke hvordan hun skravlet med dukkene sine da hun var lita?"
Pappa: "Ja, men ikke sånn som dette.. med OSS!"
Mamma: "Det er fordi hun har vært redd oss.."
Pappa: "Du gjemte deg bort litt?"
Jeg: "Ja, jeg gjemte meg litt..."

Fint å se at de også kan legge merke til min trygghet og glede seg over at jeg har det bra, selv om jeg tror på noe annet enn dem og ikke er en del av deres fellesskap lengre. De har virkelig godtatt og akseptert det! Jeg er utrolig glad for at jeg har min familie som kan møte meg som den jeg er! 

Sterk uten Gud

Nå er det på tide å skrive noe igjen, for nå kjenner jeg at det klør i fingrene av å fortelle siste nytt til verden. 

Jeg og min elskede mann har vært på reise til mine søsken og tantebarn, og da ble det slik at vi tok turen innom menigheten og gudstjenesten deres. Jeg er sosial og glad i mennesker, så jeg gjorde det mest for å treffe igjen noen mennesker som jeg liker. Jeg tenker også at jeg har lyst til å ha litt oversikt over hva de lærer og hva som blir sagt i tiden, slik at jeg kan følge med litt og vite hva jeg snakker om. Jeg kjenner at det blir fjærnere og fjærnere, så da er det fint å få oppfriske litt og kjenne igjen på hva man egentlig tror på og teste sine egne meninger og tanker. 

Under gudstjenesten ble min mann ganske provosert, som vanlig, og jeg bare lo og prøvde å roe han ned før han kunne finne på å reise seg opp i protest og begynne å diskutere (nei, det ville nok ikke skjedd, men inni hodet hans skjer det). Predikanten snakket som vanlig om hvordan "verdens sorgløse" mennesker styrer og om all elendighet som de slipper å være en del av. Jeg klarer ikke å gjenfortelle alt, men skulle gjerne gjort det, men dessverre husker jeg knapt hva som ble sagt. Jeg husker bare at han sa noe om hvor mange som tar sitt liv i verden. Hvem vet hvordan enkelte kan ha det innenfor menigheten, men fordi det er en synd å ta sitt liv, så gjør de det ikke, men kanskje det er mange som har tenkt tanken - og det tror jeg og vet jeg. Og hvorfor det? Jo, fordi det er vanskelig å være seg selv og det er ikke plass til alle, det er for eksempel ikke plass til homofile som ønsker å LEVE som homofile med like rettigheter som alle andre. 

Vel, etter gudstjenesten som varte i ca to timer, traff vi på ei herlig, fantastisk venninne (i menigheten) som vi var sammen med. Vi satt på den fremste benken og plutselig kom en ung voksen mann og satte seg bak meg og min mann og smilte. (Han er far til noen barn jeg ofte passet da de var små, hyggelig mann, veldig hyggelig familie som nå bor et annet sted, så jeg hadde ikke sett dem på noen år, og han hadde visst blitt predikant)

Han: Går det bra?

Jeg: Ja, det gjør det..

Han: Var det godt å komme på gudstjeneste i dag?

Først blir jeg litt usikker på hvor han vil hen, og hva jeg egentlig skal svare på det, men så tenker jeg at nå har jeg sjansen til å være ærlig, for nå er det slutt på skuespillet.

Jeg: Det var helt greit... Hyggelig å møte igjen folk.

Han: For du går ikke så mye på gudstjeneste, eller?

Jeg: Nei, jeg gjør ikke det.. Og det er ikke fordi det er fælt å være her, men fordi jeg ikke tror lengre. Jeg tror ikke på Gud, jeg tror ikke på Bibelen...

Han: Savner du det..?

Her tenkte jeg først litt over det, og tenkte jeg at jeg kan ikke noe annet enn å svare ærlig, for jeg har absolutt ingenting å skjule. 

Jeg: Jeg kan savne det sosiale, det at man møtes og har det hyggelig sammen..




Og etter dette husker jeg ikke helt konkret hvordan samtalen ble, men jeg fikk iallefall fortalt at jeg ikke tror. Jeg kjente meg sterk og lykkelig over hvor godt det var å få lov til å være meg, være trygg på det jeg har å si, og kjenne at det ikke står noen bak ryggen min og passer på at jeg sier riktig, for det eneste riktige er det jeg sier, for ingen andre enn meg selv kan fortelle hva jeg mener og tror. Jeg fortalte hvordan jeg kjente meg hel og meg selv, en herlig følelse jeg aldri før hadde kjent og at jeg kunne sammenligne meg med de som blir kristen, eller sier de har funnet Jesus eller noe. Han skjønte ikke helt hva jeg mente med det, eller så ville han bare ha meg til å tenke, men han spurte iallefall hva jeg mente med det.

Og det skal jeg si dere, for har du blitt overbevist om at det finnes en Gud og at Jesus er sann og at Bibelen er Guds ord, har du ikke da lyst til å fortelle hele verden det? Sånn følte jeg det, en nyfrelst ateist, jeg spurte alle rundt meg "Tror du på Gud?", for jeg ville at folk skulle begynne å tenke over det. Og dette fortalte jeg ham, jeg fortalte hva jeg tenkte, følte, trodde og mente. Han undret seg litt og sa bare om og om igjen at han bare kunne snakke utifra erfaring, at man ikke måtte gi plass til fornuften og de logiske tankene, for han også syntes det hørtes absurd ut, men de erfaringene han hadde var så store at det overvant alt. Jeg svarte med at utifra mine erfaringer er det ingenting som skulle tilsi at det finnes en gud.

Jeg har litt vanskelig med å forklare hvorfor jeg ikke tror det, så det klarte jeg ikke helt... Men det har vel noe med alt jeg har lært, alle dokumentarer jeg har sett, alt jeg har lest, alt jeg har blitt fortalt, alt jeg har tenkt over, alt jeg har erfart... I min verden finnes det INGEN gud, og jeg kjenner meg sterk uten, jeg kjenner en god følelse av å få lov til å bare være meg. For der er det ikke plass til meg og mine tanker og meninger. Der er mine tanker synd, der er mine meninger synd, der er mine gjerninger synd, der er hele meg synd - men jeg føler ingen dårlig samvittighet, jeg angrer ikke på noe. Hvordan skal man føle dårlig samvittighet ovenfor noe som ikke finnes?

Når jeg ikke tror det finnes noen gud, hvordan skal jeg kunne ha dårlig samvittighet ovenfor den guden? Det går ikke an å spille på min samittighet på den måten, for å få meg til å føle... Og når det eneste de gjør er å henvise til sine eneste egne erfaringer og dytter til side fornuften og logikken, da kommer de ikke langt med meg. Jeg har prøvd en gang i tiden, jeg har åpnet meg for at det skal finnes noe større, men dessverre dere som tror, jeg har aldri opplevd noen slags gud, jeg har kun opplevd min egen gode styrke og den kommer kun fra meg selv. 

Jeg merket med en gang han kom og satte seg bak oss hva hans agenda var. Hvis jeg hadde vært overtroisk, kunne jeg nok sagt at jeg kjente energien rundt ham, det luktet forkynnelse og omvendelse. Hele hans vesen prøvde å spille på mine følelser for å så et lite frø inni meg som han/de ønsker skal vokse og begynne å spire i en gudstro. Det var ikke en likeverdig samtale hvor vi snakket om hva vi trodde på, hvorfor og hvordan og slike ting. Han ville kun prøve på å få meg tilbake igjen, jeg vet det, fordi han sa det indirekte. Han henviste gang på gang til seg selv, og jeg hadde ikke en gang spurt hvorfor han tror. 

Så sa han noe interessant. Han henviste til hun terapeuten jeg hadde vært til tidligere (som jeg tror jeg har skrevet om tidligere, hvor jeg begynte å gråte, og som er gift med en i menigheten og at de har hatt diskusjoner i forhold til tro og verdier... Hun tror, men ikke på deres måte, iallefall var det ikke det hun sa til meg), uten å vite at jeg hadde vært hos henne i en behandling, og begynte å fortelle om da hun ble kristen og begynte å tro, at hun hadde fortalt at hun bare måtte åpne seg opp og legge til sies alt av fornuft, så kunne hun oppleve guds kjærlighet. Jeg kunne jo ikke si noe, fordi jeg synes vi to hadde hatt en likeverdig, flott og ærlig samtale i fortrolighet, men jeg visste tydeligvis litt mer om henne, enn det han gjorde, og det gledet meg. Men jeg sa ingenting, og det irriterte meg at jeg ikke kunne si det. Men det får så være, for jeg vet hva jeg tror inni meg, jeg vet hvem jeg er inni meg. Jeg er ikke redd, jeg er ikke redd for noe som ikke finnes. 

Jeg syntes ikke det var bare enkelt, det var ubehagelig, og det var første gang jeg har vært ærlig og fortalt så mye om hva jeg tror, til noen i menigheten. Det føltes både godt og ubehaglig. Min mann kom etterhvert inn i samtalen, så den gikk over til å handle mer mellom dem to, om hvordan han tenkte og trodde og slike ting. Og han mannen kunne bare henvise til sine erfaringer, som han forresten ikke fortalte noe om - hvilke erfaringer han egentlig hadde. Min bror satt rett bak ryggen til min mann og lyttet, og jeg undret meg veldig hva han tenkte når jeg fortalte om meg, for han vet ingenting om dette. Hun fantastiske venninnen sto også og lyttet nysgjerrig og interessert på samtalen, og mannens yngste datter satt på fanget hans og kjedet seg ihjel. Jeg undret meg over hvor mye hun egentlig fikk meg seg, i sitt åtte år gamle hode. 

Han sa til meg at han gjerne ville vite hvordan det gikk, fordi han brydde seg om dem han var glad i. En undertone om at han gjerne skulle ønske at jeg gikk den samme veien som ham/dem, og det kan jeg jo veldig forstå, av flere grunner. En ting er at de kanskje tror at jeg havner i helvete, en annen er at jeg ikke blir å se så mye på gudstjenster og arrangementer rundt om i verden, og en siste ting er at det blir et større skille mellom oss - og akkurat det er jeg også trist for. 

Jeg hadde litt lyst til å gråte, fordi jeg synes det er trist at det skal være sånn. Jeg liker ikke når ting forandrer seg så mye. Jeg forandrer meg og alt forandrer seg. Vi kan ikke snakke på den samme måten, vi kan ikke forstå det samme på samme måten, vi ser verden forskjellig og har forskjellige verdier. Jeg blir lei meg over at de skal se på meg som et djevelens barn og være triste over å tenke på at jeg havner i helvete.

Jeg vet at de tidligere så på meg som en god kristen og likte meg, og nå føler jeg at jeg ikke lenger blir likt på samme måten... Jeg tar kanskje feil, men jeg hater når jeg blir møtt med triste øyne og ikke blir møtt som den jeg er og tatt i mot som den jeg er. Jeg vet at menigheten finnes, jeg vet hvor jeg skal få tak i folk hvis jeg skulle få lyst til å komme tilbake eller for å snakke med noen, jeg vet hva de tror, jeg vet hva de tenker, men jeg har det så fint når jeg kan få lov til å være bare meg. Jeg hater når jeg må passe på hva jeg sier, fordi det ikke passer seg, og passe på hvordan jeg ter meg og kler meg og alt. 

Han er en hyggelig mann, et varmt menneske, og jeg vet at han kun ønsker meg vell, så jeg håper at det ikke blir slik hver gang vi møtes, jeg håper at vi kan møtes som likeverdige mennesker og respektere og akseptere hverandres forskjellige tro og valg (selv om han mener det ikke var et valg). 

I denne samtalen fikk jeg prøvd min "tro" og det var godt å kjenne hvor ekte det var og hvor trygg jeg var på det jeg tenker, fordi ingen tanker er feil. 

 

Din tanke er fri.

God jul

Jeg leste litt gjennom noen innlegg her på bloggen og kom på at jeg jo har noe å fortelle, noe som kunne blitt fortalt for et halvt år siden... Ikke noe stort for de fleste, egentlig, men for meg var det litt stort. For mange barn er det nok litt stort. Siste dag på skolen før sommerferien tok jeg hull i ørene, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha noe i dem i et år, for at de ikke skulle gro. Så da var det ikke noe jeg kunne skjule heller, selv om jeg egentlig hadde litt lyst til det. Jeg husker mamma skulle demonstrere noe og tok derfor tak i øreflippen min og kjente at der var det noe nytt og kommenterte: "Har du pynta deg?" og jeg vet ikke helt hva jeg skal si og svarer derfor bare:  "Ja." Også ble det ikke mer snakk om det. Litt godt at de ikke klager på meg, men det tror jeg er fordi de skjønner at jeg har en annen tro enn dem, og da gjør jeg jo også som jeg selv vil, men det er på en måte litt vondt at de ikke kan snakke OM det, for jeg vet jo hva de mener. Eller at de bare kan vise sin nysgjerrighet, slik som min søster gjør, ved å spørre: "Gjorde det vondt? Hvordan føles det?" bla bla... Det er liksom et forbudt område som de ikke en gang tør begi seg ut på i talen en gang. 

Samme sommeren klipte jeg meg kjempekort, og jeg husker det var litt skummelt å skulle møte mine foreldre, men det gikk helt fint fint, siden jeg hadde ganske så kort hår fra før av. Jeg har jo en plan om å tørre å være mer og mer meg selv over alt, for jeg har ingenting og skjule og heller ingen grunn til å skjule noe. Jeg kjenner at det blir enklere med tiden, når jeg får litt mer avstand fra det og blir mer og mer kjent og trygg på den jeg er og de valg jeg tar. 

Nå er det jul od julaften feiret vi hos mine foreldre/familie. Den er ikke så veldig annerledes enn hos de fleste andre, bare at min mormor ville vi skulle synge før maten, så da ble det en julesalme. Og selvfølgelig ingen juletre, så pakkene lå i en haug på gulvet. Jeg har jo aldri hatt noe juletre og har derfor ikke noe spesielt forhold til det, så det gjør meg liksom ingenting. I år ble det ingen flere julesalmer eller lest opp juleevaneliet, overraskende nok, men radioen sto på og ringte julen inn. Resten er som hos de fleste, ribbe med masse annet juletilbehør, julekaker og godter, gaver og hygge. 

Før vi dro hadde jeg tatt på meg en kjole med en liten v-utringning. Før ville jeg aldri gått utenfor døren uten en singlet under som dekket øvre brystparti. Jeg har ikke så veldig mye kløft å skjule, så en liten utringning viser faktisk ikke så veldig mye pupper, så jeg ser egentlig ikke helt problemet, bortsett fra hvis jeg bøyer meg, da kan man jo faktisk se hele puppen. Jeg sto og så meg i speilet med denne kjolen og lurte veldig på om jeg skulle tørre å gå sånn. Først tenkte jeg at jeg måtte ha noe under, selv om jeg ikke hadde noe lyst til det, så fikk jeg en tankte - Nei, nå skulle jeg være meg selv og ikke bry meg om hva andre mente, så det ble med utringningen. Tror det er første gangen, faktisk, men ingen kommenterte eller reagerte noe spesielt på det. Men jeg kjente meg faktisk litt bekvem og klarte ikke helt å glemme den og dreiv derfor å dro den opp hele tiden, slik at minst mulig av min ikke-kløft vistes. Når jeg tenker på det nå, så var jeg ikke helt fri. Jeg hadde det samme på meg hos foreldrene til min kjære dagen etter, og jeg kan ikke huske å ha tenkt tanken på at jeg hadde noe å skjule eller noe å rette på eller at der var en utringing i det hele tatt. Sånn kan det altså være, men jeg må bare fortsette å være meg. 

Jeg hadde så lyst til å ha eget juletre i år, men det ble det ikke noe av i år heller, så den juletrepynten får ligge enda et år i skuffen. Jeg får samle litt mer og glede meg til neste jul, for DA skal vi ha et lite juletre - håper jeg. Jeg har ikke fokusert noe på advent i år, fordi advent står for "å vente", og hva venter man på? Om man er kristen, så later man som man venter på Jesusbarnet, men jeg venter vel bare på at sola skal snu, eller? Jeg orker ikke pynte lilla, så fra 1. desember ble det røde gardiner, røde lys og julepynt. Ikke adventslys en gang, men det er noe jeg vil ta i bruk når vi får barn, for jeg synes det er litt koselig, men akkurat nå legger jeg ikke så mye i det. Vi kommer nok til å legge litt mer i ting når vi har barn, for jeg vet hvor mye det betyr for de små. Men en ting som er en tradisjon, er å lage pepperkakehus, for det er jo bare gøy! Og julekalender har vi også hatt, for det er så koselig. Barslig jul, det har vi. 




Så kommer spørsmålet - Hvorfor feirer du jul? Jeg skal svare på det selv først, men det er litt rart, for helt ærlig er det mest fordi det bare er en tradisjon jeg alltid har tatt del i. Før kunne jeg jo si at jeg feiret Jesu fødsel, men jeg tror egentlig ikke at jeg tenkte så fryktelig mye på det, og nå kan jeg si at jeg feirer at sola snur og det snart blir lysere tider - og det er virkelig noe jeg kan feire, for jeg blir negativt påvirket av dette mørket - men jeg tenkte ikke så mye på det heller når jeg åpner gaver på julaften. Men for meg er jula en tid for familiekos og hygge, for å vise at man er glade i hverandre, også elsker jeg å gi gaver til folk, så det er bare hyggelig i seg selv.

Så, hvorfor feirer du jul?

Livet går videre

Jeg skriver ikke så ofte her, for jeg har kommet til en del i prosessen hvor det ikke er så veldig mange tanker omrking det med tro og tvil. Jeg lever bare og har andre utfordringer enn det som handler om tro og religion. Men kanskje det er nettopp det jeg skal skrive om i dag, at man kommer gjennom det og at det går bra. 

Det kjentes bra å bli kjent med Hjelpekilden og kunne være til hjelp der. Det er noe jeg bryr meg om, fordi jeg vet, av erfaring, at det er manglende kompetanse på dette området. Jeg har møtt mange lærere som ikke har forståelse eller anelse. Jeg lurer på om de kanskje ikke tror at noen norske mennesker lever andre liv med andre normer og leveregler, enn dem selv. 

Jeg husker en gang jeg ønsket å være ærlig for min lærer og fortelle det før det oppsto en ubehagelig situasjon, hva jeg trodde på, hvem jeg var og at jeg ikke ønsket å delta på feks dans. Læreren fikk aldri med seg navnet på menigheten jeg kom fra, og sa med en lett tone: "Det gjør da ikke noe om danser litt..." Det gjorde meg litt oppgitt, men ikke overrasket. 

For de som tilfeldig skulle komme over denne bloggen, så vil jeg bare si at det finnes håp for alle! Og du er aldri alene! Hvis du har det vanskelig i forhold til din menighet og kjenner at det kunne vært godt å prate med noen som ikke kjenner deg, men som vet hvordan det er å være en del av et større religiøst lukket miljø, finnes det muligheter. På hjelpekilden kan du også nå chatte anonymt med andre som har vært medlemmer i forskjellige trossamfunn. 

Og gi ikke opp! Jeg vet det kan være forfærdelig tungt og vanskelig og føles som man er mutters alene, det kan også føles veldig skremmende, men det er viktig å la dine tanker få plass og rom til å leve. Ingen kan klandre deg for de tanker du har. Og det blir bedre! 

I starten hadde jeg også det veldig tungt, men nå tenker jeg sjelden på at jeg en gang var en del av et religiøst miljø. Det føles faktisk litt rart og nesten fremmendt, selv om det er ganske så kjent også. Men for min del glir det bare lengre og lengre bort. Det har ikke bare vært positivt, men jeg har ikke lenger noe å skjule for noen, jeg trenger ikke å legge bånd på meg og den jeg er. Jeg kan tenke, tro og mene hva jeg vil, uten at det er feil! 




Hva er egentlig frihet?

Jeg leste noe interessant om frihet i "Fri tanke" og har lyst til å sitere og kommentere. Frihet er grunnlaget for et verdig liv ifølge Gunnar C. Aakvaag. Men hva er egentlig frihet? Og kan man ha forskjellig former for frihet?

"Når vi handler, trekkes vi i (minst) to retninger. På den ene siden forteller vårt "lave" selv hva vi har lyst til å gjøre, mens vårt "høye" selv forteller hva vi burde gjøre. Vi vet at vi bør trene, men vi trekkes mot sofaen. Men hva har dette med frihet å gjøre?"

"Hvis vi lar vårt lave selv overstrye vårt høye, så mister vi kontrollen over oss selv, og dette erfares som en for for ufrihet", skriver Aakvaag. Vi er altså ufrie når vårt lave selv tar styringen over vårt høye selv og vi ender opp i sofaen foran tv-en i stedet for å dra ut på løpetur. Aakvaags skille mellom vårt høye selv og vårt lave selv er i tråd meg Kants teori om at frihet innebærer at det rasjonelle i oss må styre over innfallene."

Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, men jeg har en annen måte å kjenne meg igjen i dette på. Vi lærte at vi hadde en menneskelig natur som hadde lyster, men det var ikke alle de lyster man burde følge, for det passet seg ikke for en kristen å gjøre de forskjellige tingene, mente gud - i følge dem. Derfor må alle mennesker som velger å leve som dem, som "en kristen", som de sier, kjempe mot disse lystene hele livet.

(En venn av meg fra menigheten sa en gang at haun hadde snakket med noen andre utenfor menigheten om at haun hadde to stemmer i hodet, den ene sa at den ville "det", mens den andre sa at haun ikke burde. Den personen haun snakket med kunne ikke kjenne seg igjen, så på den måten var det en bekreftelse for haun at haun hadde den rette og sanne tro, ifølge haun selv.)

Så hvis vi skal følge Kants teori, stemmer egentlig hans syn på frihet veldig godt overens med "min" menighets syn på frihet. De mener jo at de er de mest frie menneskene i verden. De har friheten. Og for å bli fri, trenger du bare å tro, tro på Gud og Jesus som din frelser og forsoner, tro at han har lidd og dødd for dine synder og tro at du er syndfri. Men det er en masse man ikke bør gjøre for å beskytte denne troen. Og klarer du å være en "rett kristen", følge det som er "riktig", så vil man jo føle en frihet. Frihet fordi man klarer noe, oppnår noe man ønsker. Frihet fordi man ikke bare tror, men lever som en troende også. Forsakelse. Det er nok også en frihetsfølelse å kjenne seg syndfri, om man tror man er syndig.  Du kan lese videre om frihet i sitatet under, der noe av det jeg sier sist her underbygges:

"Men er ikke frihet nettopp å følge innfallene og gjøre det vi lyster? Jo, dette er én form for frihet som Aakvaag kaller anarkistisk impulsivitet. Denne formen for frihet handler om å slippe opp, frigjøre våre impulser som for eksempel når vi fortaper oss i musikk, dans, erotikk, eller har sterke naturopplevelser. Men det finnes flere typer frihet, og Aakvaag beskriver seks hovedtyper. Prinsippstyrt selvkontroll og selvrealisering er to andre former for frihet. Her handler det om å styre sine impulser, noe som er nødvendig for selvrealisering og i utviklingen av et selvbilde man kan leve med. Man kan ha et musikalsk talent, man blir ikke en god pianist før man begynner å øve. Det samme gjelder andre disposisjoner som må realiseres for at vi skal utfolde oss, enten det er estetiske, atletiske eller intellektuelle evner.  Dette er utfoldelse som handler om å "leve seg selv" eller "være seg selv"."

"Man blir ikke en god pianist før man øver" - man blir ingen god kristen om man ikke står imot sine lyster og begær. Jeg er ganske sikker på at de ville motsagt meg her, fordi de ikke ønsker å operere med ordene "god" og "dårlig" kristen. Man er kristen eller ikke kristen. Men jeg har erfart at man indirekte snakker om gode kristne, ved at man trekker frem hvordan man er et godt eksempel for hverandre, når de snakker om hva man ikke bør gjøre og hvordan man bør være. Det er mange normer å følge for å føle frihet i et slikt miljø, derfor tror jeg mange ofte detter utenfor denne frihetsfølelsen, men overbeviser seg selv om at dette er friheten, for det har det blitt sagt. Man gjør seg selv litt blind, fordi man ikke vil innse at noe ved ens egen menighet er feil eller negativt. Menigheten er sannheten og friheten. Det kan jo tenkes at det er snakk om friheten etter døden også. At det evige liv er en slags frihet i livet. Fordi du har garantert plass i himmelen, så er du evig fri. Jeg vet ikke. Frihet for meg er noe annet, selv om jeg også kan forstå denne type frihet. 

"Aakvaag definerer frihet som "fravær av begrensninger når vi handler", men understreker at frihet er mer enn fravær av ytre begrensniner, som er den vanlige forståelsen av begrepet. Aakvaag stiller seg spørsmålet om firheten er verdt å ha - og svarer et rungende ja - ikke fordi frihet gjør oss lykkelige, men fordi det er grunnlaget for et verdig liv."

Frihet gjør livet verdig. Jeg har skrevet litt om frihet på denne bloggen før, i forhold til forskjellige ting, og jeg må få si det igjen - jeg har aldri følt en slik frihet som jeg gjør nå. Jeg går for anarkistisk impulsivitet-frihet, som handler om å slippe opp og frigjøre impulser. Jeg mener det er da mennesket blir helt og ekte, det er da du blir DU. Jeg har følt på to forskjellige friheter, så jeg forstår litt om frihet og denne type frihet som jeg har nå, gjør iallefall meg mer hel. Jeg er fortsatt ikke fri på alle mulige måter, men jeg jobber meg oppover. Frihet er egentlig et ganske stort begrep som det kan sies mye om. Jeg pleier å skille på en ytre og en indre frihet, for jeg mener man kan ha en ytre frihet uten å ha en indre frihet og motsatt. Jeg orker ikke å gå mer inn på hva jeg mener med det nå, men vi kan gjerne snakke mer om det, du og jeg.

Jeg skal nevne en dame som jeg synes er fryktelig fascinerende og som jeg mener har den riktige friheten som gjør et menneske hemningsløst ekte. Og det er Christine Koht. Hun er bare rå. Hennes frihet er noe jeg ser opp til. Ikke vet jeg hvordan hun føler seg på innsiden, men hvis jeg ikke tar feil, mistet hun denne ekte firheten da hun slanket seg og trente og ble mer opptatt av kroppen. Da fikk hun denne såkalte prinsippstyrt selvkotroll-friheten, som også ér en form for frihet, men som hun ikke kjente seg vel med, derfor, som hun selv sa det: (ikke direkte sitert) "Så jeg gikk 30 kilo opp igjen. Og det er veldig enkelt å gå opp i vekt, for har du lyst på en bolle, så kjøper du bare tre." Jeg digger den dama! 

Å være fri, er å tørre å være den du er - alltid!

Hva er frihet for deg?

Hvordan finne og hvor lete...

Jeg snakket med en venn, som hadde en tung periode hvor haun ikke visste hva haun trodde, eller hvem haun var, som endelig fant fred og glede i troen på Gud og Jesus. Jeg kjente meg egentlig igjen i hauns opplevelse. Nå kunne haun fortelle at haun var tilbake til den tunge perioden igjen hvor alle spørsmål fortsatt står ubesvarte og kanskje enda mer forvirrende. Sånn har livet hauns hele tiden vært, det går opp og ned. Den ene uken er livet fantastisk og det takket være Gud, i den neste uken er livet som graven selv, og hvem er det skyld i? Forsvant Gud plutselig? Jeg spurte ikke så mye denne gangen, men tenkte med meg selv at jeg fortsatt står der jeg står. Jeg hadde en tung periode da jeg skulle finne min plass i livet, og etter at jeg landet på det som har blitt min "tro" så har jeg aldri falt tilbake, jeg har aldri tvilt i det hele tatt. Det er veldig godt å bare være. Det høres kanskje litt egoistisk ut å si det, men jeg følte en seier da haun fortalte at haun hadde falt tilbake til den mørke kjeller igjen, selv om det også gjør vondt. Det går et lite sukk gjennom meg. Håper virkelig at haun finner ut av det. Det beste ville vært om haun kunne finne lykken i seg selv, ikke lete etter den andre steder, for den finnes ikke i noe annet enn deg selv! 

"My life turned upside down, but i turned it rightside up." - Mary B. Field

 

 

Den naturlige dansen

Jeg tenker ofte på dansen. Rytmen og lysten til bevegelse som finnes i vår menneskelige natur. Jeg tror nok ikke det miljøet jeg kommer fra benekter det, men mange fornekter det. De mener jo at mennesket er ondt, skapt ondt på grunn av syndefallet, på grunn av Eva som ble fristet av slangen, djevelen, og spiste av eplet. Derfor mener de at vi ikke må lytte til den menneskelige natur, vi må prøve å unngå dens lyster og lytte til det guden gir mennesket. 

Jeg hater at så mange mennesker er nødt til å putte mange ting i en skuff og fornekte det. Naturlige, uskyldige og viktige elementer i livet for et menneske. Det er tungt å måtte fortelle seg selv om og om igjen at dette er ikke bra, dette skal jeg ikke gjøre, dette liker jeg ikke, dette er imot guds vilje, det er synd. Tenk at uskydlige bevegelser kan være synd. Jeg må riste litt på hodet av det. Det må vel heller være fordi dansen har en forbindelse med det seksuelle og møtet med det motsatte kjønn og derfor utfordrer en del følelser som også er synd. Dans er så mye mer enn det. Så mye mer. 

Jeg var på besøk til en familie i miljøet som har flere små barn. Den lille ettåringen sitter på gulvet og trykker på en knapp på en lekebil, som gjør at den spiller rytmiske melodier. Han hopper entusiastisk opp og ned i takt med rytmen og lager gladlyder til melodien. Det er så tydelig at det ligger naturlig i menneskers natur, for dette barnet har aldri sett noen danse i hele sitt liv og vet ikke hva det er. Barnet danser av seg selv, fordi han kjenner følelsen i kroppen. Den er så uskyldig. Faren står og ser på, og jeg er så glad for at det miljøet jeg kommer på ser på barn som rene og uskyldige, og derfor ikke nektes altfor mye når de er bittesmå. Des mer bevisste de er, des strengere blir ting rundt dem. Barndommen er friheten, i ungdomstiden begynner fengselsgitteret å ta form rundt en. Iallefall var det sånn for meg. 

Min mor jobber med barn og uttrykte sin frustrasjon over at de voksne setter på så høy "musikk som de voksne hører på" til de små barna. Hun mente at det ikke kunne være bra for barna. Jeg måtte si meg enig i at det umulig kan være noe bra å ha for høy musikk for de små barneørene, men jeg måtte utfodre henne litt. "Hvorfor er musikk så farlig? Hva er det som er så farlig med musikk?" Hun svarte faktisk ikke på det, påpekte bare at det var volumet som ikke kunne være bra, for jeg tror ikke hun har noe ordentlig svar. Jeg tror ikke hun har tenkt så mye over hvorfor de ikke hører på musikk og hvorfor de ikke danser. Det er det mange som ikke tenker så mye over eller stiller spørsmål ved, det er bare sånn det er. 

Jeg husker at jeg måtte si til læreren at jeg ikke kunne være med i gymmen når de hadde dans. Så jeg satt noen timer på en trimsykkel mens de andre danset. Etterhvert kunne jeg ikke se noe grunn til at jeg ikke skulle være med i dansen i gymmen, da dette var pålagt skolen og ikke noe jeg valgte selv og gud så jo mine tanker og ville skjønne at jeg ikke gjorde dette av fri vilje, men fordi jeg måtte. Jeg har aldri forstått hvorfor uskyldige barn ikke skal være med på den uskyldige dansen i gymmen. Jeg klarer ikke å se noe galt i det, iallefall ikke når man er barn og ikke skjønner hva som foregår. Hater at barn blir offer for foreldrenes tro.

Alle som vil må få lov til å bevege litt på kroppen. Jeg mener det er mer skadelig å fornekte seg selv og sine egne lyster og behov. Men dette kan man ikke si...

En ikke-troende gudmor

Jeg ble gudmor for et lite barn for seks år siden. Da var jeg ganske stolt og glad. Mitt gudbarn har fire andre søsken som jeg kjenner ganske godt og som jeg er veldig glad i.  Jeg trodde den gang at jeg skulle få lov til å bli en viktig del av hennes liv, jeg ville være den gudmoren som alltid tok kontakt, som alltid brydde seg, som alltid var der, men hvor er jeg? Hva sa jeg ja til den gangen jeg var med i barnets dåp. "Vil dere at ..... skal døpes til Faderens og Sønnens og Den helliges ånds navn og oppdras til et liv i en kristen forsakelse og tro?" Oppdras til et liv i en kristen forsakelse og tro - hva gjør jeg med det nå? Jeg synes det er kjempevanskelig, for jeg tar det faktisk ganske alvorlig og vil ikke svikte, men jeg vil at mitt gudbarn skal bli et tenkende menneske og i stand til å ta egne valg. Det gjør så vondt at våre liv skal være så adskilt, for jeg vil være viktig for barnet, jeg vil ikke være en fiende eller en trussel.

Jeg var på besøk til dem, familien, for en liten stund siden, og som jeg koste meg sammen med dem. På morgenen kom mitt gudbarn og lillesøsteren på tre år og vekket meg, og gudbarnet mitt hadde tegnet en tegning til meg. De var så søte der de sto og lurte i døråpningen. "Hun er ikke farlig, bare gå inn..." Åh, jeg savner dem sånn. Vi bakte boller sammen, jeg lærte dem å lage mikke-mus-boller, spiste lunsj sammen, jeg leste bøker for dem, lekte gjemsel. Så ville de spille spill på pc'n og spurte meg om jeg ville det. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg ville bare være sammen med dem. Så jeg satt ved siden av mitt gudbarn, storesøsteren som går i andreklassen, lillesøsteren på tre år, og etterhvert kom det største barnet med en klassevenninne. Først var det uskyldige spill på en barne-nett-side. På den siden var det også en side med barneanger man kunne trykke å høre på. Det var musikk med trommer og andre instrumenter og opprockede barnesanger. De syntes det var underholdende og fascinerende å høre på, som ikke er vant til det. Så var det en liten videosnutt på siden på to minutter, av tre barn på et museum. Gudbarnet mitt ville se den og trykket, så hvisker storesøstern i panikk: "Nei, nei, vi får ikke lov. Vi får ikke lov..." Men de gjorde det likevel. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kan ikke nekte små, uskyldige barn å se en uskldig kort video, det skader ikke i det hele tatt. Moren kom etterhvert og la seg i sofaen ved siden av, da begynte de å høre på alle disse barnesangene, og jeg ble veldig utilpass. Til slutt sa hun at de måtte gjøre noe annet, men det ville de ikke, så det ble en liten diskusjonskamp. 

Jeg tenkte mye på dette etterpå og fikk litt vondt inni meg. Mitt gudbarn så ikke ut til å bry seg så mye, har vel ikke kommet så langt å tenke at det er galt. Men den uskyldige, forsiktige, snille storesøsteren som ble så redd da de så på videoen. Det er ikke galt! Men jeg vil ikke være en dårlig rollemodell, for da er jeg redd de ikke vil at jeg skal møte dem, og jeg har så lyst på besøk av bare barna en dag de har blitt større og da må foreldrene kunne stole på meg. Det gjør meg så lei meg.  

Det var hverdagskole den ene kvelden jeg var der og alle barna skulle dit, faren deres var en av lærerne der. Jeg fikk spørsmål om jeg ville være hjemme sammen med moren og den minste babyen eller bli med mitt gudbarn. Jeg ville gjøre det mitt gudbarn hadde lyst til, så jeg ble med henne og tenkte at dette kanskje kunne være en del av min rolle som gudmor. Det var kjemperart å være tilbake til kjente lokaler. (De bor et helt annet sted enn meg.) Møtte andre kjente, voksne og foreldre. Satt egentlig bare å så og hørte på det de gjorde og lærte. Husker ikke helt nå hva det var de lærte. Først ba de sammen, sang en barnevennlig salme, ble fortalt en historie fra Bibelen, sang, tegnet en tegning og sang. Så fikk de brødskiv, kake og saft. Etterpå var det sang og bønn igjen. Dette varte i ca to timer. To timer satt femåringene i ro på stoler inntil bord i hesteskoformasjon. De fikk velge sanger noen ganger og et barn foreslo en sang som han hadde lært på skolen, da fikk han spørsmål om en slik sang passet seg der. Det gjorde den naturligvis ikke.  Jeg spurte barna før vi dro, hva de gjorde der. "Vi lærer om Gud og Jesus... Også får vi kake!" Det føltes så merkelig å sitte der. Jeg vokste aldri opp slik, siden det ikke var noe sånn der jeg bodde. Og de var så mange, mange barn! Jeg tror ikke de tenker at det er en mulighet at de ikke skal dra dit, de bare er med på det, som en del av det ellers rutinerte livet. Det var uansett interessant å se hvordan en hverdagskole fungerer i forhold til barn. 

 

Å ikke kunne...

Det blir ikke skrevet så ofte her, men jeg skal prøve å få skriblet ned noen kaotiske og usammenhengende tanker. 

Politikk
I menigheten jeg kommer fra skal man helst ikke delta i det politiske arbeidet i verden. Det blir sett på som negativt å være politisk aktiv. Egentlig veldig merkelig, da de ikke er så veldig fornøyde med sånn som verden er i dag. De klager jo ikke på noe annet enn hvor forferdelig denne verden er og utvikler seg, men de prøver ikke å gjøre så mye med det.  Men jeg kan jo forstå hvorfor, for det kan jo være at det engasjerer en så mye at man begynner å gjøre mer for noe som "bare" har betydning her på jorda og ikke deltar i det viktigste arbeidet i menigheten for noe som skal vare i det evige livet. Og det kan jo også bli av så stor betydning at man slutter å tror, slutter å møte opp og kanskje til og med forelsker seg. Det er mye "skummelt" som kan føre til det ene etter det andre. 

Så når det kommer til politikk, har jeg ikke peiling. Eller, jeg hadde fryktelig lite peiling, nå har jeg faktisk lært en god del på noen få år. Vi hadde jo ikke tv heller, så jeg fikk jo ikke med meg noe gjennom den heller. Jeg har vel kanskje ikke brydd meg så mye, kanskje fordi ingen har oppfordret meg til det eller fortalt meg viktigheten av det, så jeg har heller ikke prøvd så hardt, eller interessert meg så veldig. 

Jeg husker en dag da noen få i menigheten hadde valgvake, trodde jeg hørte syner da de hadde tenkt å ha det. Men selvfølgelig stemmer de, KrF, fordi det er det eneste som har noe som tilfredstiller dem. På den valgvaken satt vi og håpet på hver vår seier. Rød er fargen min, blå er fargen deres. Min søster har faktisk sagt at, hvis hun ikke hadde vært kristen, hadde hun kanskje stemt Rødt. Så sånn kan det gå. Men på den valgvaken satt de og snakket om institusjonaliseringen i en negativ undertone. "Først blir man tvunget til å gå i barnehage, så er det skole, så skal man inn i arbeidslivet, man kommer jo aldri ut av den firkantede boksen samfunnet ønsker å forme oss etter. Det er jo ikke mulig å utvikle seg annerledes..." Jeg tenkte ikke på det akkurat da, men nå tenker jeg: "Og det snakker dere om...?" Det er fredagsskole for barn og unge/voksne annenhver fredag, ungdomskvelder på lørdager, gudstjenester på søndager. Hadde det vært kristne skoler på lik linje som andre skoler, så hadde de sikkert valgt det også. Hvem er det som former hvem, her? Det er også mange ting de ikke deltar i/på, så de går jo glipp av å utvikle seg i den retningen de vil. De blir jo mer like enn noen andre - kanskje. 

 

Underholdning
Jeg husker også hvordan det var å være uten musikk, tv, film, kino, dans, konserter og teater. Man blir jo helt utenfor verden. Ikke rart man blir isolert og holder seg til menighetens folk, man kan jo ikke være med på noe, eller har peiling på hva folk snakker om, bortsett fra mer spennende tema om mennesker og livet. Det er veldig vanlig i den menigheten at folk ikke tør si hva de tror på, hvilket trossamfunn de er en del av, fordi de skammer seg over å være en del av det (og det bekrefter bare at det er den rette menigheten, fordi djevelen får dem til å tie, og det behager djevelen, og djevelen ville aldri ha "plaget" dem som ikke har en rett tro).  Det gjør også at man sniker seg unna spørsmål som: "Vil du være med på kino?" Da svarer de fleste at man er opptatt eller skal noe annet, ikke hva den egentlige grunnen er. Det er nok forskjeller der også, men de har hatt mange samtaler rundt dette og det og det er ganske vanlig at folk synes det er vanskelig å fortelle "hva de er". Det igjen fører jo til at de trekker seg unna folk, eller at folk trekker seg unna dem og at det blir et større skille. Jeg husker selv hvordan det var når andre spurte meg om jeg ville gjøre slike ting, jeg sa sjelden hvorfor og det var tungt egentlig. 

Jeg husker også veldig godt når folk snakket om tv-serier eller kjente filmer eller artister/band, så hadde jeg ingenting å bidra med. Jeg var en ingenting overalt. Jeg hatet dette spørsmålet: "Hvilken musikk hører du på?" Hva skulle jeg svare på det? Jeg hørte ikke på musikk, og jeg kunne ikke si det, selv om jeg noen ganger gjorde det og fikk måpende blikk og de lurte veldig på hvorfor. Og hva svarer man da? Jeg vet ikke. Fortsatt sliter jeg faktisk med akkurat det, fordi jeg har aldri vært vant til å ha musikk rundt meg, så kjenner jeg ikke et sterkt behov for det, selv om jeg synes det er helt fantastisk. Og joda, jeg hører på musikk, bare ikke så veldig mye. Jeg glemmer det rett og slett av, tro det eller ei. Jeg glemmer at det finnes musikk, jeg glemmer at jeg bare kan høre på det så mye jeg vil, når jeg vil. Akkurat nå hører jeg faktisk på musikk. Jeg har enda mye å utforske for å finne ut hva jeg liker. 

Når det gjelder film og tv, så tror jeg at jeg har kommet noe lengre. Siden jeg flyttet inn med min mann, har vi jo hatt tv, eller de to første årene hadde vi ingen kanaler, men tv'n ble brukt til film og nrk-nett-tv. Nå har vi flere kanaler og jeg glemmer også det. I begynnelsen var det nesten så jeg skammet meg over å se på tv, men det gjør jeg ikke nå. Jeg elsker gode filmer og serier! Det har faktisk blitt en interesse, på lik linje med bøker som jeg elsker. Og jeg elsker dokumentarer og biografiske filmer! Jeg har lært så mye etter at jeg kom "ut". Jeg har endret så mange syn på ting, jeg har fått en større forståelse for ting. Og ikke minst engelskspråket mitt. Jeg har aldri vært noe spesielt sterk i det språket. Jeg tror det har en liten sammenheng med at jeg sjelden så filmer, sjelden hørte engelsk. Jeg forstår det best skriftlig, men det har faktisk forbedret seg ganske mye. Jeg både forstår og kan mer engelsk enn jeg kunne før og jeg er ganske sikker at det er pga alle dokumentarer, serier og filmer jeg har sett. Musikken hjelper nok også litt til, vil jeg tro. 

Så når noen snakker om en kjent skuespiller eller noen andre kjente mennesker i verden, så har jeg sjelden peiling. Jeg synes egentlig ikke det er så gøy og får ofte høre: "HÆ? Vet du ikke hvem det er??" Jeg er litt lei av det. "Nei, jeg vet ikke det...." Men jeg har begynt å være mer ærlig, enn det jeg var før, for da kunne jeg finne på å jatte med som om jeg visste hva folk snakket om. Nå spør jeg, "Hvem er det?" "Hva er det?" "Aldri hørt om." Men jeg kan faktisk noen ting som ikke alle andre kan også... Så det er jo ikke noe å skamme seg over. 

 

Pynt
Endelig. Da jeg var en del av menigheten, gikk jeg ofte og så på smykker og øredobber og sa: "Hvis jeg ikke hadde vært kristen, så hadde jeg gått med det og det og det, og slike..." Og pekte på alle smykker og pynteting jeg likte og som jeg visste var meg. Jeg turte ikke bruke det, for da ville jeg fått høre det. "Det passer seg ikke å gå sånn for oss..." Jeg skulle vært tøffere, jeg skulle vært mer direkte, men det er jeg ikke. Jeg er litt feig, men når jeg erkjenner det, så blir jeg bittelitt tøffere. Jeg husker da jeg fikk ei i klassen min første året på vgs til å nappe øyenbrynene mine. Ingen kommenterte egentlig det, men folk spurte meg: "Hva har du gjort? Har du sminket deg? Øynene dine er så svarte." Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke hadde gjort det før... Alle andre gjorde det. Jeg var faktisk også redd for å barbere meg på bena, for i mitt hode skulle man ikke forandre på noe som Gud hadde skapt, men både mamma og min søster gjorde jo det, så hvorfor jeg prøvde å skjule det, er et lite mysterium. 

En dag kjøpte jeg meg en vippetang, for jeg fant ut at jeg kunne jo bare bøye litt på øyevippene. Mamma reagerte faktisk på det. Jeg synes nå at det er helt sykt at man kan bli trist av at datteren bruker vippetang. Det kunne vært så utrolig mye værre. Hun trenger flere perspektiver. Hva om jeg hadde begynt å røyke, for eksempel. Men jeg kan ikke la være å forstå hvorfor hun reagerte, for det er liksom et skritt nærmere verden og det er skremmende, for hvor går veien videre? "Ikke begynn med noe mer enn det... Du er pen som du er." fikk jeg høre av henne. Jeg begynte å klippe litt på håret mitt selv, i skjul. De merket det jo selvfølgelig, men det var alltid langt og aldri uten et strikk eller en spenne i. 

Endelig. Jeg har behov for å utforske litt, så jeg klipte håret mitt ganske kort. Skummelt og spennende å møte mine foreldre og andre. Men det gikk fint, ikke noe annet enn: "Har du klipt bort det fine håret ditt?" Jepp, det har jeg! Og smykker, ah, jeg elsker smykker! Det gjør at klærne blir mer spennende. Hull i ørene har jeg faktisk ikke tatt enda, men jeg planlegger det hele tiden, men kommer meg aldri til å gjøre det. Ikke har jeg så mange øredobber heller, men jeg gleder meg til å bruke det. 

Jeg ble plutselig en kvinne som var bittelitt opptatt av slike jenteting. Jeg trodde aldri at jeg skulle klare å fylle en toalettmappe med jentesaker, flere hyller og bokser fulle. Selv om jeg foretrekker det naturlige, så er det gøy å pynte seg litt ekstra noen ganger. 

 

Mitt neste steg blir å tørre å være "meg" i nærheten av mine foreldre. Jeg vil bare ikke at de skal dømme meg, eller få "rett" på en måte. Jeg vil ikke ha forandret meg, men det har jeg jo.

Jeg er veldig glad i kjoler og jeg og mamma diskuterte det for lenge siden, da jeg var en del av menigheten, og jeg sa at jeg hadde kommet til å gå i kjoler selv om jeg sluttet å tro. Nei, det trodde hun ikke noe på, men jeg gjør jo det.. Kanskje noe kortere kjoler, men fortsatt kjoler. Jeg foretrekker faktisk kjoler, er så mye mer behagelig enn trange, stive bukser. 

Hjelpekilden

Jeg ble nettopp tipset om en side på nett for de som har gått ut av et lukket trossamfunn: Hjelpekilden.  Det finnes også som gruppe på Facebook. 

 

Jeg ble ordentlig glad over at det har blitt opprettet et slikt sted, en slik organisasjon som vi trenger og som er veldig viktig for de som har "hoppet av". Det kan være fryktelig vanskelig å forlate et slikt samfunn, det kan føles veldig ensomt og derfor enda mer tungt. De fleste psykologer har ikke nok kompetanse på dette området og "avhoppere" vil ikke føle seg forstått og få den hjelpen de trenger, derfor er dette stedet veldig nødvendig. 

Da jeg gikk ut, lette jeg etter et slikt sted, men det fantes ikke, så dette gjorde meg så glad. Jeg anbefaler alle å ta en titt på Hjelpekildens hjemmeside, lese litt og kanskje støtte eller bli medlem om du har vært medlem av et lukket trossamfunn. Hvis du kjenner noen som kunne hatt behov for å snakke med andre som har like erfaringer, tips om denne siden, ta den med deg og husk den, plutselig møter du noen som trenger noen som forstår. 

 

Legger til noen kopier fra bloggen på Hjelpekilden.

"Som et gruppemedlem kan man i mange tilfeller sies å bli en slags sitatmaskin for det trossamfunnet man tilhører. Siden man først og fremst er en representant for en organisasjon, og ens identitet er å være medlem av trossamfunnet, kan man si at man bærer på en uekte identitet. Ens ekte identitet blir kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med organisasjonens oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på, og den uekte identiteten er blitt internalisert* i individet."

"Under følger en omtale av vanlige ettervirkninger:


Selvbebreidelse, fornekter at trossamfunnet har gjort "feil"
De vanskeligste tilfellene er de som er blitt ekskludert men som likevel mener at sekten de er ekskludert fra har ?sannheten?. Med trossamfunnets briller betrakter de seg selv, og ser seg selv derfor som syndere; det er de det er noe galt med, ikke trossamfunnet.

Depresjon og aggresjon
Å frivillig forlate et sektmiljø kan føre til depresjon over å ha mistet mange år av livet sitt. Depresjonen går ofte over i aggressivitet overfor trossamfunnet, og selvforakt og selvbebreidelse kommer gjerne snikende.

Motstridende følelser
Flere som har vokst opp i trossamfunnet har motstridende følelser, de ser de positive sidene som store samlinger og sosialt fellesskap, men også de negative og vonde sidene i form av sosial isolering og mobbing.

Mister faste holdepunkter
Mange utbrytere mister sine faste holdepunkter den første tiden etter bruddet og skal gjenoppbygge hele tilværelsen. 

Angst
Mange opplever et kaos av følelser i form av angst for andre, fortapelse og å skulle bli sett ned på. 

Ensomhet
Med å bryte med et trossamfunn vil mange samtidig miste sitt nettverk av både familie og venner, og vil føle stor ensomhet.

Tier om sine opplevelser/ bakgrunn
Samtidig er utbryteren ofte redd for at ikke andre skal tro på det den forteller, og er redd for å si noe ufordelaktig om menigheten de var en del av. 

Flyter mellom ulike virkelighetsoppfatninger
Man forandrer heller ikke virkelighetsoppfatning over natten, og vil nok i en periode flyte mellom det man var vant til i sekten og i den nye virkeligheten.

Skyldfølelse
Personen opplever stadig å komme til kort i forhold til de normer som er satt, noe som er vanlig i etterkant av kriser.

Beslutningsvegring
Vurderings- og bedømmingsevne er sterkt redusert. Personen er vant til å bli fortalt hva den skal tro, tenke, lære og lytte til. Beslutningsvegringen kan settes i sammenheng med tap av at andre tidligere tok valgene, og at en nå er overlatt til seg selv.

Unngåelsesatferd
Man kan ofte føle en redsel overfor det man har forlatt. De forsøker å holde seg unna steder de vet medlemmene holder til og ferdes, gjerne av frykt for å bli overtalt til å bli med tilbake eller for å bli konfrontert med sin avgjørelse.

Følelsen av å miste kontakten med Gud
Ved å forlate trossamfunnet kan man oppleve et åndelig tomrom. Noen trossamfunn forteller i tillegg at det er fortapelse som venter dersom man forlater menigheten, noe som naturligvis vil bidra til økt angst.

Seksuelle problemer
Kanskje har vedkommende levd i et strengt miljø der det var klare regler for hvordan kontakten med det annet kjønn skulle forløpe, eller fordømmende holdninger til homofili. Resultatet kan bli en selvutslettende seksualitet der eksempelvis skamfølelse viser seg etter hvert og kan gi langvarige problemer.

Mentale vansker
Dommedagsfokus kan føre til eller fremprovosere angst. Motvilje overfor ?de utenfor? kan gi følelse av ensomhet, demonisering kan skape paranoide og psykotiske tilstander. Krav om underkastelse og absolutt lydighet kan føre til egosvakhet.


Redsel for nye grupper
Svært mange opplever redsel for å havne i nye grupper, hvor man igjen kan bli manipulert.

Sorg
Å forlate et trossamfunn, kan i mange tilfeller sammenlignes med den sorgprosessen man gjennomgår ved en skilsmisse eller ved at noen nære dør. Når man opplever et betydningsfullt tap, vil man oppleve sorg. "

Å bli møtt

Kim, som jeg skrev om for en liten stund siden, har funnet Jesus. Haun kunne fortelle meg med glede og engasjement hvor fantastisk livet hadde blitt. Jeg hadde en fantastisk telefonsamtale hvor jeg hørte at haun virkelig hadde tatt et oppgjør med sin tro og funnet sin vei i livet. Det var sikkerhet og ekthet i stemmen og det var mulig å diskutere tro og bibelsitater uten at noen av oss hadde behov for å forsvare oss. Det var herlig. Haun var fri fra menigheten og innså hvor mange kristne mennesker det egentlig finnes i verden og som haun faktisk kan snakke og diskutere Bibelen med. 

Jeg spurte haun om haun kjente en følelse av å være del av noe veldig stort, og haun svarte ja. Jeg kunne fortelle at jeg også hadde følt det. Endelig var jeg en del av verden, av menneskene på jorda. Ikke noe konkret skille. Vi er venner, alle sammen. En frihetsfølelse ingen hadde kjent på før. Jeg var så glad for å høre, selv om vi på en måte har funnet hver vår vei, så er haun fri - på sin måte. 

 

Det brevet jeg skulle gi til mine foreldre ble på 20 sider. Det hjalp bare å få skrevet ned alle tanker. Mamma konfronterte meg med noe en dag. 

Mamma: "Tror du at jeg er mindre glad i deg selv om du ikke er med lengre?"

Jeg: "Nei...."

Mamma: "Du er jo min datter. Jeg kommer alltid til å være glad i deg. Jeg har jo båret deg fram og hatt deg i mine armer, hvordan skal jeg kunne slutte å være glad i deg?"

Jeg: "Jeg tror jo ikke at du ikke er glad i meg... Men som datter så har man et ønske om at ens foreldre skal like en og være stolt av en. Og jeg vil ikke at dere skal skamme dere over meg for at jeg ikke er med lengre."

Mamma: "Jeg er jo kjempestolt av deg. Skryter masse av deg og jeg skammer meg ikke over det. Du er et voksent menneske og det er ditt valg. Jeg synes jo selvfølgelig at det er trist at du ikke er med oss lengre, men det er ditt valg. Det er jo ikke jeg som tar det valget, så det har jo ikke noe med meg å gjøre."

Det var godt at hun kunne si det, for jeg vet at hun tidligere har kjent på en skam over at jeg fant min kjære ateistiske mann. Jeg kjente at jeg ikke lenger hadde det store behovet for å gi dem brevet, eller isåfall endre litt på det. 

Jeg er glad i mammaen min. Jeg har en god og kjærlig mamma som lever sitt liv for sine barn og barnebarn. Jeg er sikker på at det viktigste i hennes liv er hennes barn. Hun aksepterer meg og mine valg, men kommer aldri til å anerkjenne dem. Jeg har ikke hatt mange begrensninger i mitt barndomsliv, som kanskje mange andre har hatt. Jeg ble kjent med en jente som, da hun var barn, var bestevenn med ei fra menigheten og en dag kom hun på døra hennes og fortalte at faren hennes ikke ga henne lov til å være mer sammen med henne. Slike ting opplevde jeg aldri. Jeg husker bare en gang da jeg fikk besøk av min bestevenninne utenfor menigheten og ikke dro på messene og min tante sa til meg at jeg ikke måtte prioritere min venninne fremfor messene. Nå tenker jeg at jeg er glad for mine riktige prioritereinger, for min bestevenninne var mye viktigere for meg og vi er bestevenner den dag i dag. 

 

 

Eline ba også til Gud

Jeg holder på å lese ei forferdelig sann bok om den Alvdal-saken. Det er Eline, den eldste jentas historie. "Mammas svik" heter den. Jeg vet ikke hvor mye dere vet om det som skjedde? Jeg visste iallefall ingenting før jeg leste denne boka. Det er helt forferdelig. Det er beundringsverdig at den jenta har blitt en fungerende kvinne og mor i dag. Hun ble sviktet fra ALLE kanter. Tenk å føle seg så hjelpesløs og alene. INGEN ville tro på henne, ingen gjorde noe, uansett hvor mye de så. Det gjør meg så sint. De stolte blindt på det moren sa. 

http://www.ostlendingen.no/nyheter/historien-som-burde-avverget-alvdal-saken-1.7631971

Sitat:
"Jeg hadde ingen bryster på den tiden, for jeg var et lite barn. Han klemte brystvortene mine så hardt at jeg skrek av smerte. Skrikene mine stoppet ham ikke. Han bare fortsatte, vel vitende om at ingen hørte meg. Eller brydde seg. Den velkjente redselen grep meg i magen som en kald, mørk klo. Jeg ville bare komme meg vekk og tilbake på rommet mitt. Få være i fred. Usynlig. 
"Dette går bra. Det er godt." Arild reiv i trusa mi. Jeg fikk fullstendig panikk og begynte å gråte og rope på mamma.
"Jeg vil ikke!"
Selv om jeg visste at hvis jeg ropte eller gjorde motstand, ville grepene bare bli enda hardere og smertene enda skarpere, så klarte jeg ikke å la være. Skrikene var en refleks. Ropene etter mamma også.
    Arild la en hånd over munnen min og presset hodet mitt ned mot puta. Jeg fikk ikke puste, og trodde helt sikkert at jeg kom til å dø. Fingrene hans var overalt på kroppen min. Jeg ba til Gud. Gang på gang:
"Kjære Gud, hjelp meg! Se meg! La dette være et mareritt. La meg få slippe!"
Jeg tryglet Gud om hjelp. Men hjelpen kom ikke. Gud hadde nok forlatt det lille røde huset på haugen allerede for lenge siden. Det var bare ondskap tilbake."

"Om nettene hadde jeg forferdelige mareritt. Jeg våknet ofte flere ganger hver natt. Da pleide jeg å liste meg bort til hullet i gulvet på soverommet mitt og legge meg ned for å lytte. Var det noen der? Var jeg alene? Jeg drømte at pappa kom tilbake og hjalp meg. Og jeg drømte om et svart hull. Et stort, svart hull som vokste og vokste og ble større og større. Og hver gang hullet var i ferd med å sprekke, våknet jeg. Visstnok var dette et fortrengelsesmareritt, noe jeg har blitt fortalt i voksen alder av psykologen min.
Jeg lå alltid med dyna over hodet og håpet å få være i fred. Jeg laget en bitteliten åpning til å puste gjennom. Slik lå jeg natt etter natt med kroppen i spenn. Jeg kunne aldri slappe av. Hver minste lille lyd fanget jeg opp som et vaktsomt dyr. "Hva var det? Kommer det noen?" Hver natt lå jeg i senga mi og ba til Gud om hjelp. Og jeg visste at han en dag ville høre bønnene mine."

Jeg lurer bare på hva andre tenker om Gud her. Hvis Gud finnes, hvorfor hjalp han enkelte og ikke dette stakkars barnet? Det var aldri et menneske som plutselig dukket opp på døra og skjønte alt og kom som en reddende engel sendt fra Gud. Jeg klarer bare ikke å forstå akkurat det. Handlingene og sviktet kan ikke rettferdiggjøres. Og det er nok bra mange i verden som ber til Gud hver dag, som utsettes for forferdelige handlinger og som aldri får hjelp. 
Dette er nok tanker veldig mange har om Gud. Stiller spørsmål om hvorfor Gud ikke gjør noe med all elendigheten på jorda, også er det ingen som vil svare på det, eller ei har et svar. Det er så mange som ikke vil tenke over det, som legger det til sies fordi det ikke finnes noe svar. Jeg skjønner det veldig godt. Man har funnet glede og lykke i Gud og vil ikke tro at Gud lar noe forferdelig skje andre, når så mye godt skjer en selv i takk til Gud. Verden og livet er så kompleks. Likevel er det tusenvis som er trofast til Gud uansett hvor mye vondt de opplever, uansett om de må gå ut livet uten å ha fått hjelp. Hva er meningen med det, kan man jo da spørre seg? Kan en Gud virkelig rettferdiggjøre slike handlinger? Slik ondskap? Jeg vet iallefall ikke hva Gud er. 
For meg viser det også at det dessverre ikke er noen Gud der oppe. Det er ingen som kommer for å hjelpe oss, det er ingen som passer på oss, det er ingen som vet hva vi tenker. Gud er bare et begrep om trygghet og kjærlighet når man føler seg alene, et håp.

Et steg videre...

Da har jeg tatt det neste steget fremover. Hvor langt det går, vet jeg ikke, men jeg har sagt til mamma at vi må ta en ordentlig prat en dag om meg. Jeg er på veien mot ærlighet og åpenhet. Siden jeg ikke har så lett for å gjøre meg forstått muntlig og spontant, er det lettere for meg å skrive det jeg vil si. Jeg liker ikke konfrontasjoner, men jeg er nødt til å lære meg det. Min mamma er lik meg, så hun synes også det er vanskelig, derfor er det ingen som kommuniserer, og sånn kan vi ikke ha det.  Jeg holder på å skrive et langt brev til mamma og pappa om meg selv, mitt "hemmelige" liv og min tro. I håp om at de kanskje vil forstå meg bedre og at vi kan bli mer åpne og nærmere hverandre. Jeg ønsker å kunne være fri og åpen til å snakke om hva som helst uten den store, stygge elefanten i rommet. Nå har jeg kommet for å rive den i stykker. Jeg er veldig spent på hvordan det vil gå, men jeg er nødt til å kaste meg ut i det, for å komme meg videre. Det er så mye som jeg har behov for å si, selv om de kanskje vet deler av det jeg vil si fordi de har skjønt det av seg selv. 

Happy Feet

 Jeg så tilfeldigvis Happy Feet og kunne ikke la være å trekke sammenhenger mellom deler av den og den virkelige verden. 

Veldig typisk film som har en veldig typisk slutt - en annerledes pingvin som ikke kan synge som de andre, men kan danse, noe som ikke er akseptert i pingvinverdenen. Pingvinen møter en annen type pingviner og blir anerkjent for sin kule dansing og drar de med tilbake til de andre for å vise den frem og får de andre med seg. De "eldste" synes ikke noe om det og ser på det som en trussel mot pingvinverdenen og tror at det er han som er grunnen til at fisken forsvinner og utviser ham fra denne verden. Han drar sammen med sine nye venner og bestemmer seg for å finne ut hvorfor fisken forsvinner. De eldste sier til pingvinene at det ikke finnes noen "mennesker", for å ha kontroll og makt. Vel, den annerledes pingvinen lykkes jo selvfølgelig og dansingen gjør at menneskene verdsetter pingvinene og slutter å fiske, slik at pingvinene kan få nok føde til å overleve. 

Sånn kan det være i enkelte miljø, religiøse miljø. Er du litt annerledes og trekker inn andre tradisjoner og meninger, da er du truende på miljøet og skjer det splittelse og uro, er det din skyld, ikke de eldste som kanskje startet det hele. Nye idéer og tanker er skumle og skremmende. Det gjør meg sint og frustrert. Kan ikke menneskene bare få tenke og mene som de vil? 

Jeg er både feig og tøff...

I dag har det vært mange følelser både inni og utenpå meg. Jeg skal være fullstendig ærlig her og nå. Til tider har jeg noen vanskelige perioder i livet, noen ganger forklarlige grunner, andre ganger helt uforklarlige. Jeg har fått litt bedre forhold til mamma den siste tiden og jeg kan snakke om hvordan jeg egentlig har det, på en ganske innpakket måte. Det er fint, for vi er veldig like, vi to, og kan kjenne oss igjen i hverandre. Hun har derfor hjulpet meg til kontakt med en gestalt-terapeut som er gift med en fra menigheten. Jeg hadde time i dag og var meget spent, for jeg visste jo godt hvem hun var, men aldri egentlig snakket med henne, bare hørt mye bra om henne gjennom andre. 

Først da jeg kom dit var jeg litt nervøs og usikker og syntes det var litt vanskelig og ubehagelig og tenkte at jeg ville fort bort og aldri dit igjen. Men hun så meg og spurte om vi skulle ta en avspenningsøvelse. Jeg lukket øynene og fokuserte på kroppen og pusten min til hele kroppen var avslappet og til stede. Utenom min dirrende mage som holdt igjen alle mine følelser. Jeg tenkte at jeg måtte være ærlig og sa at jeg ikke klarte å slappe av i magen fordi jeg har vanskelig for å vise følelser. Jeg vet ikke hva som da skjedde, men tårene bare rant nedover kinnene mine og gråten fløt opp fra magen og ut gjennom øyne, nese og munn. Hun spør meg om jeg føler sorg. Jeg nikker. Når jeg forteller, får hun tårer i øynene og sier hun blir berørt og sint. 

Jeg bærer et skall, et smilende skall som ikke viser mine vonde følelser. Få ser dem. Få vet om dem. Vi snakket om mine foreldre, at jeg ikke har hatt rom til å slippe ut mine følelser i oppveksten og derfor holdt mange følelser inni meg selv. De kjenner meg ikke, de vet ikke hvem jeg er. Vi ble enige om at jeg må snakke med dem, iallefall med mamma, om meg, min tro og mine tanker og følelser og meninger. Men jeg synes det er så utrolig vanskelig at jeg vet ikke helt når jeg skal få det til. Det gjør vondt å ikke bli sett av ens egne foreldre. 

Vi snakket også om menigheten jeg kommer fra, deres tro og overbevisning. Egentlig litt godt at hun har kjennskap til det, for da skjønner hun så mye bedre. Hun sier: "Hva om du var forelsket i en jente da? Hvorfor skal noen bestemme hvem en skal like og være sammen med?" Og hun sier at så lenge en har det godt med seg selv og føler det er riktig for en selv, så er det greit. Så sier jeg at det er litt vanskeligere for dem som tror det finnes himmel og helvete, for da er risikoen så stor om man velger feil. Da sier hun litt bryskt: "Ja, men da får jeg bare komme til helvete, da." Vi ler. Jeg likte henne. Det er første gang jeg har klart å gråte foran et annet menneske. Det er både ubehagelig og godt. En føler seg naken og jeg elsker å være naken. Jeg følte at hun så meg og forsto meg. Hun var et sånn menneske jeg trenger, noen som borrer seg inn i meg med omsorgsøyne. 

Jeg er hjemme til mamma og pappa denne helgen, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å snakke med dem. Klarer det ikke. Jeg vil heller rømme fra dem, men det hjelper jo ikke. Jeg er sliten og trøtt. Jeg snakker bare løst og fast med mamma om forskjellige interesseområder, ikke noe dypt og nært. Hun nevner en gang at jeg må være med til messe et sted i Sør-Norge, men jeg sier at jeg ikke gidder det. Pappa kommer hjem og på en eller annen måte nevner han et teaterstykke han leste om og ble provosert over, fordi de spottet kristendommen. Jeg kjenner at jeg ikke gidder å snakke om det. Vi snakker om min kjære mann som skal bli lærer og pappa nevner til og med at det hadde vært bra om han var kristen, for da hadde han vært en bra hverdagsskolelærer for de kristne, unge. Jadda! Han er religionslærer, ikke forkynner. De hadde nok hatt godt av ham som lærer, ja, men ikke som kristen. Jeg kjenner at jeg blir sint inni meg. Jeg gidder ikke. Gidder ikke. Gidder ikke prate om meg selv og hva jeg tror på. Jeg orker det bare ikke. Jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor, jeg føler ikke at de bryr seg. Jeg er lei av det. Jeg er feig! Jeg skal skrive en bok til dem...

Niqab?

En vanskelig debatt. Jeg så en liten dokumentar på Nrk: "Niqab på norsk", og kjente at jeg ble litt engasjert. "Hva er det som får unge norske kvinner til å kle seg i niqab? Hvorfor gjør de det, og hvordan kan de hevde at det er frigjørende å tildekke seg slik at bare øynene syns? De hevder selv at de ikke er undertrykt, og de vil gjerne vise sin sterke religiøsitet gjennom sitt spesielle klesplagg. Vi møter to unge kvinner som kler seg i niqab og får se og høre hvordan de blir møtt når de vil bruke dette plagget på skole og universitet." 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men etter å ha hørt deres meninger og deres selvstendige og egne valg om å gå i niqab, har jeg et litt annet syn på det. Estetisk sett synes jeg det ser litt trist ut, men jeg kan forstå litt deres frihetsfølelse. I samfunnets mas og jag om kropp, klær og utseende kan det være like befriende som om vi gikk nakne. Du er den du er på innsiden, uansett hvilke klær du kler deg i, ingen trenger å vite hvilken kroppsfasong du har, om du har kviser eller hvor store pupper du har, det er ikke det som betyr noe. Men det blir vanskelig når en ikke blir møtt som det mennesket en er, men møtt som en niqab. De to jentene i dokumentarern har et behov for å vise hva de står for og for å utøve deres religion fult ut. Som de sier selv fordømmer ikke religionen dem å gå uten niqab, men det er anbefalt, så det er et frivillig valg å gå i hijab og niqab. Og for dem som tror på Allah og ønsker å følge Koranen, som disse jentene, ønsker de å bruke niqab. Jeg respekterer det, så lenge de har valgt det selv. 

De synes det er tungt å vise seg offentlig, da de får flere blikk og kommentarer og føler seg eksludert. De får ikke bruke det i undervisningen på skolen og føler seg undertrykt som muslimske kvinner. Mange dager når de har vært ute og kommet hjem, er de ikke glade av inntrykk, men sliten og lei av det de møter. De møter andre som også bruker niqab og gleder seg over fellesskapet og gjenkjennelsen av problemer i hverdagen. Andre muslimske kvinner som ikke tør eller orker å bruke niqab støtter dem og ser opp til dem for at de er modige nok til å kle seg i det klesplagget. 

Jeg tenker: De sier det er befriende, og jeg kan forstå det på en måte, samtidig som jeg vet at det egentlig ikke er befriende. Det er ikke befriende å bli eksludert, det er ikke befriende å føle seg sliten etter en dag, det er ikke befriende å måtte spise med niqab, det er ikke befriende å måtte kjempe for noe hver dag, det er ikke befriende å gjøre noe for en gud og ikke for seg selv. Det er befriende å få gode tilbakemeldinger på at man er modig som går med niqab, det er befriende å føle seg "flink" overfor Gud, det er befriende å stå for det man tror på, det er befriende å være rollemodeller for muslimer, det er befriende å kjenne på mestringsfølelsen over å ha oppnådd noe - ved å klare å gå i niqab, som er et pluss i Islam. Men jeg kan jo egentlig ikke sitte her og bestemme hva firhet er, jeg kan bare si hva frihet er for meg, samtidig som jeg er så dristig at jeg kan si at jeg ikke tror på en slik frihet de føler på. Jeg har selv følt på en lignende frihet. 

I den menigheten jeg kommer fra er det et pluss å gå i klær som ikke viser former og kroppsdeler. Ingen utringing, helst lange skjørt. Hver dag. Men hvem er det som gjør det? Få eller ingen. Jeg vet at de ønsker det, jeg vet hvordan de snakker om det og roser de som klarer det. Jeg tenker at det litt på samme måte som noen av de muslimske kvinnene føler om niqab. Det er ikke noe en MÅ gjøre, men noe en burde gjort, noe Gud ville blitt glad for om man gjorde. Jeg hadde aldri noe problem med å gå i kjoler og skjørt i hverdagen. Jeg gikk aldri i skjørt eller kjoler lengre enn til knærne. Jeg godtok hvordan det skulle være, jeg hadde langt hår, sminket meg ikke og gikk i klær som ble "godkjent". Det er herlig når du får "anerkjennelse" og ros av andre og av ens foreldre for det en gjør "riktig". Det føles "befriende". 

Da er det igjen fryktelig vanskelig når en ikke gjør det... Men nå har jeg et annet syn på frihet. Frihet er så mye mer enn å gjøre det riktige overfor en gud. Frihet er å gjøre noe KUN for ens egen del. DET er frihet. Frihet er å kjenne at du ikke har noen begrensninger, at du bestemmer selv hva du vil gjøre og hvem du vil være. Frihet er å være hel, enstemmig med deg selv og verden, være EN i den samme verden. Frihet er å lukke øynene og kjenne at du er den du er og den du vil være. Frihet er så mye mer. Så mye mer. Frihet er noe en må føle for å vite hva er. Jeg følte ikke frihet før jeg begynte å tro på mennesket. 

Kort tilbake til niqab. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke kan få lov til å bruke det på skolen? Jeg ser ikke helt problemet, samtidig så er det ikke påbudt for dem, så de kan jo ta den av seg når de vil. Da er det deres valg, om de velger skolen eller niqab. Jeg har også hørt at i følge Koranen skal man forholde seg til de lover og regler som er der man er, og hvis Allah ser og vet alt de tenker, så vet jo Allah at de egentlig ønsker å gå med niqab, men at samfunnet ikke gjør det mulig. Men jeg forstår dem. Jeg forstår, fordi jeg har sett den samme trosoverbevisningen hos andre. Det er ikke lett.

Hva er meningen med livet?

HVA

ER

MENINGEN

MED

LIVET

-

FOR

DEG

?

 

Hvor finner DU mening, glede og livslyst? Hva gjør at ditt liv gir mening på jorda? Det er ikke et spørsmål om hvorfor vi lever, men hva DU gjør utav livet? For vi har et liv vi må leve. Noen ganger har jeg vanskelig for å finne mening med livet mitt, hvis jeg skal være helt ærlig. Det betyr ikke at jeg ønsker å dø, bare at jeg ikke forstår forskjellen på at jeg er her og ikke. JEG gjør kanskje en forskjell og har betydning for noen her og nå i livet, men objektivt sett, hva er poenget med å leve? Leve for å dø.

Vi vokser opp, går skole for å lære oss ting, som gjør at vi kan få en utdannelse, som gjør at vi får oss en jobb, som gjør at vi kan tjene penger, slik at vi får mat og klær og alt vi trenger, som gjør at vi kan forsørge hverandre og barna våre, også fortestter vi å jobbe for at vi trenger penger slik at vi kan leve og oppdra barna våre til de blir voksne og kan stå på egne bein og tjene sine egne penger.

Det som gir meg mening, er barn. Så det er kanskje derfor det er litt meningsløst akkurat nå. Eller, jeg forbereder meg jo bare sånn at jeg kan tjene penger, slik at barna får det de trenger. I mellomtiden får andre barn nytte av meg. Min mening er å gi mening for andre. Være positiv, spre glede, rettferdighet og anerkjennelse.

Ansvar for eget liv

Jeg var på søndagsbesøk til en familie i menigheten og snakket med datteren i huset som skal gifte seg om ikke lenge. Vi snakket om bryllupsplaner og alt hun skulle gjøre før bryllupet. Faren som sitter i samme rom, kommenterer:

Han: "Du skal ikke ha sånn opplegg som de vertslige bryllupene gjør, sånn utdrikningslag.." 

Hun: "Jeg vil jo gjøre noe gøy sammen med venner."

Han: "Nei, det skal du ikke. De har snakket imot det, predikantene."

Hun: "Ja, men jeg skal jo...."

Han: "Nei, det blir ikke aktuelt en gang."

Jeg ble så sint at jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre eller si. Jeg valgte å ikke blande meg inn. Jenta er 24 år, bor langt unna og snart gift, og foreldrene bestemmer fortsatt over henne. Jeg fikk så lyst til å si: "Det har dere faktisk ingen rett til å bestemme, det gjør hun akkurat som hun vil! Det har dere ingenting med å gjøre!" De blander seg i alt hun gjør, hele tiden. 

Og selvfølgelig måtte de ha en liten minigudstjeneste i stua, siden det ikke var noe messe den dagen. Hurra! Det de leste handlet bare om alle de som ikke tror. 

Jeg er bare så glad for at jeg ikke er en del av det miljøet der lenge. Jeg er glad for at jeg kan få føle friheten og tryggheten av å ha ansvar for mitt eget liv. 

Ens seksualitet er en skam...

Kom tilfeldigvis over en artikkel på klikk.no: http://www.klikk.no/helse/dinkropp/samliv/article777559.ece

Artikkelen handler om en kvinne fra pinsemenigheten som i sitt A4-liv som kone til sin mann og tobarnsmamma fant ut at hun var lesbisk. Man kan bli forelsket i en med samme kjønn. Vi har kommet til en tid hvor jeg skulle ønske at alle kunne godta det. Vi har kommet til en tid hvor jeg skulle ønske at alle fikk bestemme selv hvem de vil være, hva de vil mene og hvem de ønsker å dele sitt liv sammen med. Men det er ikke sånn over alt.

Jeg snakket med en bekjent av meg som er i en menighet hvor utøvende homofili er synd. Vi kaller vedkommende "Kim". For Kim er det et stort problem. Kim har veldig vanskelig med å finne seg selv, sin identitet og seksualitet. Kim er deprimert med selvmordstanker som summer på overfalten når det er som verst. Sitat fra Kim om det: "Alle har vel hatt selvmordstanker en eller annen gang i løpet av livet for noe... Det som egentlig stopper meg fra å gjøre det, er frykten for det som kommer etter døden." Selvmord er også synd, og hvor havner man da, om man tror på Himmel og Helvete?

Dette gjorde veldig vondt å høre. Og jeg synes dette er meningsløst. Noen har makt. Makt til å ødelegge mennesker, fordi noen for mange tusen år siden laget lover og regler de mente var best  for å overlevele på den tiden. Vi har kommet til en ny tid! Jeg vil at Kim skal leve - ikke minst lykkelig uten skam, skyld og dårlig samvittighet. Kim føler seg fanget i seg selv. Og det skjønner jeg veldig godt. Kim er et sted i en prosess. Jeg håper den prosessen vil ende lykkelig. Der fantasier kan bli virkelighet, hvor musikk, dans og sex er lykke, ikke skam. Tenk at fantasier og drømmer også er synd? Kan du tenke deg hvordan det er å leve slik? Det er kjempetungt. Det er ingen å snakke med om det man føler, ingen som anerkjenner det iallefall. Det skal undertrykkes, fortrenges og gjemmes bort. Ingen forstår, ingen vil endre på det som ble sagt for mange tusen år siden. At noen kan ha en slik tillit til 60 år gamle menn om hvordan unge mennesker skal leve ut sin seksualitet. DET er en skam.

(Jeg må bare linke til en artikkel om skam og seksualitet. http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.10876390 Hold aldri kjeft om sex! For det er en helt naturlig del av det å være menneske, og alle gjør det, så snakk om det!)

Evesshame_opt_large

Jeg vil at Kim skal få elske med den haun vil. Jeg vil at Kim skal bli fri og få føle friheten, men man føler seg så hjelpesløs, for det er ingenting å gjøre. Jeg kan bare snakke utifra mine egne erfaringer, vise min forståelse og anerkjenne Kims følelser og behov. For i menighetens navn er også vi fiender. Jeg og min kjære mann er fiender. Og jeg vet at Kim føler på det, iallefall når haun får kommentarer fra sine venner: "Er du sikker på at det er så lurt å dra dit..?" De passer så utrolig godt på hverandre, for de kan jo ikke risikere at Kim mister troen og forsvinner og faller i dypet. Enda mer forferdelig er det å få denne kommentaren av sin elskede mor: "Jeg håper du kommer deg ut av den tilstanden du er i nå før du dør, for dør du nå så kommer du til Helvete..." (ikke direkte sitert) Den stakk dypt i Kims hjerte. Dypt, dypt, dypt. For Kim har det stor betydning - det menigheten og familien sier. Haun har tillit til det, samtidig som haun klarer å ha et kritisk øye til det. Men det er vanskelig når man dras mellom to verdener på den måten. Hvor skal man gå? Hvordan skal man finne ut om det finnes en Gud, en Himmel og et Helvete? Og hvordan finne ut hva som er det riktige å tro på?  Man finner aldri ut av det, og det er nettopp det som gjør det så vanskelig. Valgene blir så risikable når man tror at det finnes en Himmel og et Helvete. Jeg kan ikke si at: "Men kjære deg, hvor sansynlig er det at det skal finnes et liv etter døden?" For, hva om? Hva om? Man kan ikke ta den risikoen... Den er for skummel. 

Hva gjør man? Jeg kan ikke annet enn å være meg, være ekte, si hva jeg mener med en klype forsiktighet, gi støtte og menneskelig kjærlighet. Når Kim får høre: "Er det så lurt å dra dit?" fra den ene siden og drar med kommentarer som: "Det er som terapi å være her." "Her føler jeg at jeg kan være meg selv, det er så befriende å være her." "Det er bare her jeg kan være som jeg er og det er bare dere jeg kan snakke slik med." Hva gjør man? Jeg sitter igjen med tanker om at det er akkurat slik haun skulle følt det hele tiden. Det er meningen at man skal føle seg fri til å være den man er.

Jeg tror ikke det finnes noen gud. Ikke noen himmel. Ingen helvete. Det som finnes i min verden, det er det som er her og nå. Det vi skaper selv. Når vi dør, så er vi død, så enkelt og trist som det. Derfor må vi leve her og nå og ikke glemme hva som er viktig.

Hvis noen har erfaringer på denne fronten, eller noe å si til Kim, som kan hjelpe haun, kom med det. Selv om de eneste som kan si noe haun kan følge med god samvittighet og uten frykt, er det de fra menigheten sier....

 

Se denne: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=z2ME8sR-bnY#!

Ser andre, men ikke seg selv

Det er bare noen få tanker, for å få bloggen til å gå videre.. I løpet av en dag, en uke, en måned får jeg mange tanker, men jeg lar dem som oftest forbli inni meg selv. Jeg tenker at det må være noe mer, noe større, for at det skal fortjene å komme hit, men akkurat nå skal jeg bare skrive de tankene jeg har.

For en liten stund tilbake da jeg var hjemme hos mamma og pappa, fortalte mamma meg en mor hun kjenner, som har en sønn som er sammen med en samejente. De har et barn sammen. Jeg trodde ikke de var sammen mer, men mamma kunne fortelle meg noe annet. 

"Moren til jenta vil ikke at hun skal være sammen med sønnen hennes, så det har kanskje vært litt frem og tilbake der."

"Javel?" sier jeg.

"Hun vil at jenta skal finne seg en samegutt.."

"Åh... nei det er ikke lett." Jeg kjenner meg jo igjen i det.

"Sånn går det når foreldrene skal blande seg..." sier hun litt bryskt og mener tydelig i det at en må selv få bestemme hvem en skal være sammen med. Hva om man klarte det til sine egne?

"Ja, sånn er det." sier jeg og kan ikke forstå at hun ikke hørte selv hva hun nettopp sa. Jeg er ikke tøff nok til å konfrontere henne med det og for min del er vi på en måte ferdige med den saken, det er tilgitt og "lagt bak". Selv om jeg har en bitteliten hevngjerrig bitterhet baki der, men jeg er ikke ute etter å lage uvennskap.

Mamma forstår veldig godt andre mennesker, hun er veldig flink med mennesker og det kan være godt å snakke med henne om det å være menneske, eller om andre menneskers problemer. For hun ser sånt og hun forstår. Hun ser bare ikke seg selv bestandig, isåfall skjuler hun det godt.

Et miljø, er et miljø. En skjønner ikke hva det gjør med en, man bare er der og har det fint og vil helst at alle andre også skal være der, sånn at alle sammen kan ha det fint sammen. Vi kan ha det fint sammen andre steder også.

 

I Decide What Life Means To Me

 

En annen tanke jeg har tenkt i det siste, er barns fritidstilbud. Det er så utrolig mange voksne som sier lignenede:

Ble mobbet på skolen: "Jeg var med å spilte i korps og det var så utrolig bra for meg. Jeg synes alle barn bør spille i korps. Det er et fristed, et sted hvor du får være seg selv."

Hadde det vanskelig, ensom: "Jeg har alltid holdt på med hest. Dyr er utrolig viktig for barn. Mine barn skal begynne med hest, jeg mener det er så viktig for dem. De lærer så mye av det."

Slet med dårlig selvtillit: "Jeg begynte på drama og hele mitt liv forandret seg. Det synes jeg alle barn bør være med i - en dramagruppe. En får uttrykke seg, bruke kreativitet og lærer seg å snakke foran andre."

Hadde venner: "Jeg gikk på håndball hele grunnskolen og ble kjent med så mange på laget, vi hadde det morsomt, fikk brukt energien og lærte masse. Det tror jeg er utrolig viktig for barn, en sportsaktivitet bør alle barn være med i."

Ble mobbet: "Jeg ble medlem i et politisk parti og det forandret livet mitt. Både sosialt og politisk. Lærte så utrolig mye, turte å stå for mine meninger, ble mer selvsikker og lærte hvordan man fungerte sosialt. Alle unge bør bli medlem i et politisk parti."

 

Ja, det er utrolig mye bra en kan være med på for barn og unge, men vi er forskjellige. Jeg tror også det er viktig for barn å ha et eller annet å forholde seg til, noe å være god i, et sted å være seg selv, et sted hvor en kan få oppleve flyt. Men det kan være så utrolig mye og det viktigste er at barnet/den unge får bestemme selv hva den har lyst til å være med på. Jeg har jo også selvfølgelig tanker om hva jeg mener er en bra aktivitet for barn, men hvis de aldri mestrer det, så er det ikke så bra likevel. En lærer sa: "Alle guttene i klassen til min sønn spilte fotball...utenom en gutt. Gjennom hele grunnskolen spilte de fotball, utenom den ene. Det var veldig synd at han ikke ville være med." Jeg tenker litt sånn - det var veldig synd at det ikke var noen der som likte å gjøre det han likte å gjøre.

Jeg synes bare at det er litt fascinerende. Husk - vi er forskjellige, med forskjellige interesser og behov.

Det er ikke lett å være en avhopper

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/Den-skjulte-minoriteten--konservative-kristne-i-Norge-7075518.html

Poster et sitat fra linken over, som er en artikkel av Bjørn Stærk, fordi jeg fant den meget interessant og kunne kjenne meg igjen i store deler av den. Kjenner også bittelitt til det miljøet han nevner, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, og det er ikke veldig ulikt det miljøet jeg har vokst opp i. 

"Du har blitt fortalt at universet oppstod fra ingenting, at livet på jorden vokste planløst frem over milliarder av år med meningsløs snurring rundt en anonym fusjonsreaktor i hjørnet av en ubetydelig galakse. Og nå er vi her alle sammen, og forsøker å gjøre det beste ut av det.

I virkeligheten foregikk det slik: Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker. Kanskje tok dette milliarder av år det også, men det er ikke viktig. Det viktige er det som skjedde etterpå, at menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den.

For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret. På den måten vil du få leve i all evighet i en ny og bedre verden, som har alt det gode vår verden mangler, og mangler alt det onde vi har fylt vår egen med.  

Å gjøre dette er det viktigste valget du noensinne vil ta. Det snur opp ned på alt. Det som er viktig og riktig for andre, blir nå uviktig og galt for deg. Andre fortsetter å surre rundt i mørket, fordi de ikke vet bedre og fordi det er mer behagelig her og nå. Det kan du ikke hindre dem i. Men du kan advare dem, og fortelle dem om den fantastiske oppdagelsen du selv har gjort: At det finnes en vei mennesket er skapt for å vandre på, en vei til evig lykke, og at alt du behøver å gjøre er å velge den.

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.

Jeg kunne innledet på en annen måte. Jeg kunne sagt at jeg vokste opp i en kristen familie som tilhører Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Er det en slags sekt, spør du. Nei, det er som Statskirken, bare uavhengige og litt mer konservative. Var dere sånn ekte kristne, da? Ja, vi var aktive i menigheten, leste Bibelen, og ba til Gud. Men ikke fanatiske, vel? Nei da, hyggelige mennesker, alle sammen. Ja vel, ja, nettopp.

Og så tror du at du vet hva jeg har sagt. Men det gjør du ikke."

 

Også er det en ting jeg lenge har tenkt på, og det er "avhoppere". For meg har det egentlig gått ganske bra med, da menigheten jeg kom fra ikke var en altfor lukket gruppe - jeg har levd i min verden og den offentlige verden. Men det er likevel mange ting jeg må lære meg "på nytt" når det gjelder sosiale koder og normer, og bestemme meg for hva jeg ønsker å følge og hva jeg vil beholde og hva jeg vil gjøre på min egen måte. Les: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2735087.ece

"Avhopperne forteller om psykologer som ikke klarer å forholde seg til tro og religiøsitet." - Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er faktisk få som forstår hvordan det er å virkelig tro på noe, eller å ha vært i en slik "felles" tro. Jeg har minner hvor jeg har fortalt at jeg er kristen og at det er derfor jeg ikke er med på ditt og datt, og får svar som: "Men jeg er også kristen..." Men det er ikke helt det samme, og det er ikke så lett å forstå i en verden hvor tusen forskjellige troende kan kalle seg kristen og egentlig tro på vidt forskjellige ting, det eneste de har til felles er vel en tro på en gud og Jesus som Guds sønn. Jeg tenker på alle som opplever å gå ut av et veldig annerledes og konservativt liv og ikke møter anerkjennelse noen steder, det må være utrolig vanskelig. For det er ikke lett. Det er ikke lett å gå fra det ene livet til det andre. Det er ikke bare å gjøre, bare å tenke, bare å tro, bare å si - det er en lang prosess, det. 

"Frykt for helvete. Isolasjon. Depresjoner. Slik beskriver avhoppere livet etter bruddet.- Noen har vært langt nede psykisk. Enkelte må lære nye kulturelle koder, som ny humor, og lære å orientere seg på nytt i livet, forteller sosialantropolog Inger-Lise Lien, prosjektleder for rapporten.Ekspertene bak rapporten foreslår blant annet dette:* Å opprette et ressurssenter for religiøse avhoppere.* " - Kjenner meg igjen i deler av dette også. Jeg har vel sjelden hatt en frykt for helvete, rent konkret. Det rare er at jeg nesten allerede begynner å glemme hvordan jeg har vært og hvordan det har vært. I brytningen fikk jeg flere tilbakefall inni meg og begynte å bli redd for at jeg ikke var på riktig vei og tanker som "Hva om de faktisk har rett?" og det gjorde meg engstelig og noen ganger kunne jeg tenke over syndige ting jeg gjorde. Det gikk litt opp og ned til jeg fant min vei, som jeg ikke angrer på. Jeg har utrolig lyst til å starte ei gruppe for avhoppere, for jeg vil bruke mine erfaringer til å vise forståelse og hjelpe andre som kommer i en lignende situasjon. Et sted å møtes om det man har felles. Ikke alle har det behovet, men for noen kan det være utrolig godt, spesielt hvis en har mistet hele sitt sosiale nettverk. 

"Verre enn et ekteskapsbrudd, konkluderer forskerne om hvordan det kan være å hoppe av en isolert sekt eller en religiøs gruppe.Verst går det med avhopperne som har tapt hele sitt sosiale nettverk og familien i menigheten, og som samtidig føler at Gud fordømmer dem. - Du kan ha det bra og være lykkelig et helt liv i en lukket religiøs gruppe. Men hvis du begynner å tvile, kommer på kant med menigheten eller forelsker deg utenfor menigheten, kan det bli vanskelig, sier Lien." - Veldig sant. Jeg tror det må være verre for de som fortsatt tror på Gud etter å ha forlatt ett miljø, enn hvis en finner en annen sannhet. For jeg føler jo aldri at jeg er redd for hva jeg gjør overfor Gud, for jeg tror ikke på Gud. Jeg kjenner meg aldri skyldig eller skammer meg. Den skammen er det forresten utrolig godt å slippe å føle på. Tok meg faktisk en god stund før jeg klarte å se på tv med god samvittighet og i synlighet for min mann og de rundt meg, uten å føle skam. Og å bevege meg til musikk - det satt virkelig langt inne. Det sliter jeg fortsatt litt med. 

 

miss understanding

Hvis det er noen der ute som leser dette, eller kjenner noen som har lignende erfaringer eller er avhoppere, kontakt meg gjerne. 

 


Juletider

Det er mye jeg kan si om julen. Stille spørsmål, undre og svare. 

 

Jeg lurer veldig på hva kristne som tror at Bibelen er Guds ord, tenker om dette bibelsitatet? Det viser veldig tydelig og klart at juletrær var noe Gud mislikte sterkt (hvis man tror at Bibelen er Guds ord, så klart). Det sies jo her at: «De gudene som ikke skapte himmel og jord, skal utryddes fra jorden og under himmelen.» noe som jeg tolker som at alle juletrær skal kastes ut, noe som også kommer igjen i første og andre bud: "Dere skal ikke ha andre guder enn meg." Dere skal ikke misbruke Herrens Guds navn." Også kan man igjen referere til guldkalven. 

Og flere ting, hva vet dere egentlig om jula? Hva er egentlig jul? Hvor kommer jula fra? Hvorfor feirer vi jul? Hvorfor gjør vi som vi gjør i jula? Hvor kommer julenissen fra? Hvorfor heter det jul? For man feiret jul før Jesu tid også... Jol.

 

Jer 10

"


Herren og avgudene 
10Hør ordet som Herren taler til dere, Israels hus.  2 Så sier Herren:
        
          Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier
          og ikke frykte tegnene på himmelen
          selv om folkeslagene frykter dem.
          
   
  3 For folkenes skikker er tomme.
          De hugger et tre i skogen,
          en håndverker lager det til med øks,
          
   
  4 de pynter det med sølv og gull,
          de fester det med nagler og hammer
          så det står støtt.
          
   
  5 De er som fugleskremslene på en agurkmark,
          ikke kan de snakke,
          og de må bæres, for de kan ikke gå.
          Vær ikke redd dem!
          De gjør ikke noen skade,
          men de kan heller ikke gjøre noe godt.
          
   
  6 Ingen er som du, Herre.
          Du er stor,
          navnet ditt er stort og mektig.
          
   
  7 Hvem må ikke frykte deg,
          du konge over folkeslagene?
          Det er din rett.
          For blant alle vismenn hos folkeslagene
          og i alle riker er det ingen som du.
          
   
  8 Alle som en er tåpelige og dumme,
          opplært av tomme guder,
          en trestokk.
          
   
  9 Det hamrede sølvet er innført fra Tarsis
          og gullet fra Ufas.
          Det er verk av treskjærer og gullsmed,
          kledd i blått og rødt purpur,
          kunstverk alt sammen.
          
   
 10 Men Herren er den sanne Gud,
          den levende Gud, den evige konge.
          Jorden skjelver for hans harme,
          folkeslagene kan ikke holde ut hans vrede.
          
   
 11 Dette skal dere si til dem:
          «De gudene som ikke skapte himmel og jord,
          skal utryddes fra jorden
          og under himmelen.»
          
   
 12 Han laget jorden med sin kraft,
          han grunnla verden i sin visdom
          og spente ut himmelen ved sin innsikt.
          
   
 13 Når hans røst høres, bruser vannet i himmelen,
          han lar skyer stige opp fra jordens ende,
          han lager både lyn og regn,
          han lar vinden slippe ut fra sine forrådskamre.
          
   
 14 Alle mennesker er dumme og uforstandige.
          Hver gullsmed må skamme seg
          over gudebildet sitt,
          for det støpte bildet hans er løgn.
          Det er ikke ånd i dem.
          
   
 15 Tomme er de, et verk til spott.
          I straffens tid går de til grunne.
          
   
 16 Han som er Jakobs del, er ikke som disse,
          for det er han som former alt.
          Israel er hans egen stamme.
           Herren over hærskarene er hans navn.
 "

Å kjenne bølgene av det ukjente hav

Jeg tenker stadig, men er ikke så flink til å sette meg ned og skrive, selv om jeg elsker å skrive. Tenker hver dag på vei hjem på bussen, filosoferer og reflekterer og vil egentlig alltid skrive det ned, men så er sofaen så utrolig god og tanken på å gjøre ingenting er deilig. Å skrive krever litt av meg, iallefall når man skal skrive personlig fra det innerste dype og ikke bare en liten oppdatering på hva jeg har gjort om dagene.  Jeg liker å skrive hva jeg tenker og hva jeg mener og hva jeg opplever og erfarer. Jeg skal likevel skrive hva jeg har gjort i dag.

Jeg kom akkurat hjem fra byen. Vært ute med noen i min nye klasse. Var konsert og sinnsykt masse folk. Jeg har aldri vært på en slik type konsert før. Aldri i hele mitt snart 22 år lange liv. Folk er gale og det er til tider livsfarlig. Jeg vil skrive som om du er like ny på dette som meg. En ny opplevelse som må beskrives til minste detalj. Det var som å stå på havets dyp hvor store bølger presser deg hit og dit og noen ganger kommer det kjempebølger som får hele folkemengden til å dyttes flere meter den ene veien. Det er da det blir skummelt. Farlig, rett og slett. Hun ene jeg var sammen med og noen flere falt, men de andre kom seg opp, men ikke hun. Jeg dro og dro og holdt så hardt jeg kunne i armen hennes, tok tak i hodet og under armene og prøvde å dra henne opp, men det var for vanskelig. Det kom to til og hjalp meg og da oppdaget vi at hun holdt fast i enda ei som hadde ramlet helt ned på bakken og lå usynlig under alle og ble trampet ned. Stakkars jente gråt da hun endelig ble dradd opp. Det var ingen hyggelig opplevelse, men en erfaring rikere. Jeg har hørt om slike hendelser og tenkte med en gang at jeg måtte tviholde meg på beina for å ikke falle. Det er som å bli dradd i en sterk undervannsstrøm hvor du bare blir dradd en vei og ikke kommer deg ut av den. Farlig. Og noen bryr seg ikke. Det knuffes og dyttes og hoppes og det finnes egentlig ikke plass til alle. Hvis man da har drukket litt og ikke er helt i sine fulle fem, er det kanskje enda vanskeligere å forstå alvoret og få med seg hva som egentlig skjer. Jeg har opplevd bedre. Ikke fikk jeg med meg den musikken jeg ville, heller. Det var delvis gøy fordi jeg var sammen med noen jeg likte, men for min del blir det litt for mye. Det blir liksom nok. 

Etter det, dro vi inn på et utested jeg aldri har vært på. Ja, ikke at jeg har vært på så sykt mange utesteder i livet mitt. Dette var vel tredje gangen. Jeg blir litt en observatør fordi jeg trenger å lære en ny kultur. Jeg tror jeg ser ting på en annen måte enn andre, med andre øyne. Jeg analyserer og reflekterer over vår kultur. Også prøver jeg å ha det gøy og slippe meg løs, men akkurat i dag var jeg bare sliten og lei og hadde lyst å dra hjem, eller dra et stille sted og prate eller noe. Det er så grusomt høy musikk at man får vondt i halsen mange dager etterpå fordi man har ropt hele kvelden. Jeg lurer på om folk har trent opp ørene sine, for jeg hører ikke en dritt av det folk sier. Og da får jeg bare lyst til å drite i å snakke og danse istedet. Og jeg gidder ikke stå å danse i mange timer heller. Så hva gjør man? Sitter og nikker og smiler og ler og danser litt? Tja.. Jeg skal iallefall gjøre det Jeg vil. 

Som du ser, har jeg kommet litt videre i puslespillet mitt. Den dagen jeg turte å slippe ut danseren i kroppen min, var avslutningsfesten med min dramaklasse. Etter det tenkte jeg at ingenting kunne være skummelt. En annen dag etter det dro jeg ut med en i klassen og hadde det veldig gøy. Der var det selvfølgelig også upratelig høy musikk, men jeg storkoste meg med å ta helt av på det menneskefulle dansegulvet. Jeg var ikke redd, skammet meg ikke og det var bare så digg. Jeg lo og gledet meg, ble sykt svett og til og med sliten og støl i kroppen. Danset i to timer med litt pauser. Til og med på scenen hvor alle kunne se meg. Dreit i det. En fyr prøvde å danse swing med meg, og jeg var med helt til han begynte å skulle svinge meg rundt og jeg ikke kan noe om det. Umulig er det å kommunisere så jeg bare smiler og rister på skuldrene og han skjønner og vi danser singel igjen.  Jeg følte meg lykkelig den kvelden. Jeg kjente hvor jeg elsket å bare drite i folk rundt meg og danse for full kropp. Bare la meg gå inn i en transe og forsvinne inn i musikken med hele meg. Jeg tenkte: "Yess!!" 

Jeg visste at jeg likte å danse, jeg visste det. Og det er derfor det har vært så fælt å sitte med den innestengt i kroppen og ikke få den ut. Skammen var gitteret som holdt den fanget. Hvorfor skammet jeg meg? .....Kommer mer.

Livets gang..

Meeeen jeg har jo ikke bare en mor og en far i den store familien min. Jeg har en gammel bestemor også og en haug med tanter og onkler og enda flere søskenbarn. Og når man gifter seg, ja da skal det poppes barn. Det er bare sånn livet er. Og får man ikke barn i løpet av de to-tre første årene av ekteskapet er det synd i paret som ikke kan få barn. Da skal det trøstes med at "Det skjer når det skjer.." Jada, jeg har ingen planer om å få barn enda, selv om jeg har gruelig lyst til å hoppe over prosessen frem til en utdannelse og få barn med en gang. Jeg orker ikke fortelle bestemor noe iallefall. For i hennes liv er det bryllup og barn som gjelder.

Jeg synes det er litt trist at jeg ikke kan snakke med mamma om slike ting. Prevansjon og det naturligste i verden, sex. Mamma er et menneske jeg kunne snakket om slike ting med, hadde hun ikke vært i menigheten. 

Jeg har to likegamle søskenbarn som tilfeldigvis giftet seg samme året som meg og som begge to har fått barn det første året. Og hvem er det synd på? Oss. Eller...? Hvem skulle tro at jeg venter med å få barn.. Og nå har mitt neste søskenbarn som nettopp giftet seg også fått et barn og mine to andre gifte søskenbarn med fire og tre barn, har begge fått enda et barn hver. Her formeres det. Og jeg vet ikke hvor mange unge mennesker det er som gifter seg nå dette året. 20 år er visst den gyldne alder. Så dette er den neste barrieren vi må gjennom. Så blir det barndåpen vi ikke skal ha, så blir det vel barneoppdragelsen, så blir det vel konfirmasjonen... Jaja, noen må jo starte noe nytt i vår familie også. 

Det er mye som frustrerer meg med dem. Jeg har så lyst til å gjøre menigheten svak på en måte. Møte dem og se dem rett i ansiktet med rak rygg og få dem usikre. Men ingenting hjelper... De vil aldri forstå, aldri åpne øynene. De vil ikke! 

 

Nye tider og nye erfaringer

Jeg skal bli tryggere og tryggere, sterkere og sterkere - på meg selv, hvem jeg er, hva jeg tror og den jeg vil være. Jeg er meg og vil alltid komme til å være meg. Det er ikke alltid jeg helt vet hvem jeg er, men jeg jobber med saken, og jeg vet mer om hvem jeg er nå, enn hva jeg visste for tre år siden. 

Jeg har erfart og opplevd mye nytt og nyttig dette året. Hele året har vært helt nytt for meg. Jeg har både studert og jobbet innen drama/teater, noe jeg aldri før har hatt noen som helst erfaringer med. Det har alltid ligget der i bakhodet og i kroppen, at det er noe for meg, men grunnet religionen har jeg ikke kunnet utforske mine drømmer og lyster på samme måte som andre. Ikke før nå. Men dette året har lært meg veldig mye bra om kultur som jeg har gått glipp av, ting som alle bare vet fordi det er sånn det er, men som jeg har vært skånet mot. Det var en av grunnene til at jeg ønsket å studere det, få pakket på meg litt allmennkunnskap og selvtillit.

Siste halvåret hadde vi produksjon, hvor vi laget teater utifra et manus vi fikk. Det var altså selve eksamen vår. Praktisk eksamen. Veldig gøy og spennende, men utrolig slitsomt og krevende. Jeg var så sliten at jeg holdt på å gå på veggen en stund. For det første fungerte ikke gruppen vår helt som den ideelt kunne gjort og mitt sinne gikk selvfølgelig da ut over den nærmeste, tryggeste, kjære mann her hjemme. Det krevde mye av meg, siden jeg aldri før hadde gjort noe lignende og jeg strevde med å finne troen på meg selv og at jeg kunne dette. Det er ikke lett når ingen sier noe om det du gjør. Men det ble bra! Og jeg fikk skryt for mine prestasjoner.

Det beste var at mamma kom og så meg være skuespiller. Jeg var litt i tvil om hun kom til å komme, men det gjorde hun. Etter forestillingen var hun veldig opptatt av å få med seg at hun kun var der for meg, fordi hun ville se meg. Og det virket som hun gjorde dette for meg, for å glede meg. Og det gjorde hun, jeg ble veldig glad for at hun kom! Jeg har merket en liten endring. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og hva jeg tror og ikke bærer på noen skyldfølelse lengre, eller om det er hun som har bestemt seg for å gjøre en innsats. Det virker som hun har bestemt seg for at hun skal gi meg en sjangse til å vise hvem jeg er, som om hun vil se meg, vite hvem jeg er og godtar og respekterer meg mer. Det er en helt annen følelse eller atmosfære å være i nærheten av hverandre nå. Ting tar vel bare litt tid å venne seg til, men det gir meg håp.

Jeg følte veldig på det at jeg aldri var der, aldri hadde tid eller tok meg tid til dem og så dem så sjelden, noe de synes er trist. Men så har jeg tenkt litt på det og mye er fordi man før har vært vant til å se hverandre hver eneste helg gjennom menighetenes sammenkomster. Og det er jo egentlig ikke vanlig i den vanlige verden. I tillegg er det ikke bare mitt ansvar, hun har faktisk aldri tid til meg. Det er faktisk ikke jeg som ikke har tid. Jeg har hatt altfor mye unødvendig dårlig samvittighet for det, men innsett at det jammen ikke er jeg som skal ha skyldfølelse for det. Derfor har jeg i det siste gitt uttrykk for at jeg er glad i henne, for at jeg vil se henne og slikt, og kanskje det har fått henne til å innse at jeg VIL det, men at det er hun som er så opptatt hele tiden. Og en ting psykologen sa til meg, glemmer jeg ikke, "Kan hun ikke droppe messen EN søndag for å besøke sin datter?" Jeg hadde aldri tenkt på den måten, for jeg vet hvor rutine det er, hvordan livet bare er sånn og ikke kan gjøres noe med. De er fanget og kan ikke gjøre unntak. Irriterer meg.

Det er så mye mer jeg nå forstår. Nå skjønner jeg hvordan andre må ha irritert seg over alle gangene jeg ikke kunne ha vært med på det ene og det andre. For det er virkelig irriterende. Jeg har så lyst til å ta med meg min beste venninne i menigheten på kino, ut på byen og danse. Og det verste er at jeg VET at hun ville elsket det! Og det irriterer meg! Jeg prøver å få henne med på teater og kino, men jeg husker så godt svarene jeg selv ga og hører meg selv i henne, og vil ikke presse henne. Hun må finne ut selv.

Jeg har også sett så mye mer, opplevd så mye mer. Og jeg tror ikke det er altfor mye mer jeg trenger å oppleve før jeg vet hvordan den virkelige verden er. Full av fantastiske mennesker, opplevelser og ting, også fæle mennesker og fæle ting. Men sånn er det og sånn vil det alltid være over alt. Men det er JEG som velger hva jeg vil.

Jeg har nådd en av mine livsmål! Noe jeg er både stolt og fornøyd med. For ikke lenge siden skrev jeg om hvor vanskelig det var å gjøre visse ting, fordi denne muren står forran meg. På eksamensfesten vår braste jeg gjennom muren med hevet rygg. Jeg turte å drikke litt. Nei, ikke altfor mye. Kanskje så mye at jeg var i godt humør. Men jeg var fremdeles bare meg. Og det beste av alt - jeg danset! Danset hele kvelden sammen med andre og alene. Det var herlig. Jeg tenkte ikke på at jeg var teit, jeg tenkte ingenting, hadde det bare gøy og slapp meg løs. Det var en fantastisk herlig slutt på et herlig år. Og jeg fikk virkelig smaken på livet! Dette ville jeg ha mer av! Jeg ville bare ut og drikke og danse. Jeg har ikke noe til overs for dritings folk, men det er greit å drikke litt. Hva sa jeg nå? Er dette meg?

Og en ting - som den menigheten tar feil! Som den menigheten lærer mye tull og drit og forvrenger og ødelegger! Jeg kjente på irritasjonen min over alt de går glipp av. Ja, sånn snakker de også. Andre ungdommer går glipp av den beste tiden av livet sitt med å drikke det bort. Åååå, dere vet ikke hva dere snakker om! Kom ut, vær så snill!

 

Gud er ikke min styrke, men min indre styrke er min Gud.

Det er merkelig hvordan ting forandrer seg. Hvordan folk begynner sakte å forstå at jeg ikke er en del lenger. Det kjennes godt at alt er normalt. Forholdsvist normalt. I dag da jeg skulle på teater med ei venninne og løp bortover veien for å rekke bussen, smilte jeg og tenkte: "Jeg er ei lykkelig og fri jente." Jeg så for meg den lille jenta løpende bortover blomsterenga, sola som skinner og håret som danser bak henne. 

For noen dager siden var jeg hjemme hos mamma og pappa. Jeg har så altfor masse å snakke med mamma om. Vi er så like og det gjør veldig godt å dele tanker med henne. Det er så fantastisk at vi er så enige og føler og tenker så likt, på tross av vår trosavstand. Jeg er veldig glad i mamma og veldig glad for at det er hun som er mammaen min. Hun er den beste mammaen i verden. Det kjennes godt å kunne føle det på ordentlig igjen. Ingenting er imellom oss som venner, bare en liten elefant som jeg skal la slippe ut en dag jeg kjenner meg modig nok til å gjøre det. Jeg hater å ødelegge alt som er så fint og godt, så jeg vil leve litt til i denne verdenen. Hun skjønner og hun vet, selv om jeg ikke forteller alt. Men hvor mye jeg har tenkt, korrekt hva jeg tror, det er jeg ikke sikker på at hun vet... Jeg er nok bare en del av den massen som "har gått ut". Men hun vil aldri miste meg. Jeg kommer aldri til å forsvinne, selv om det er det hun mange ganger føler. 

Den kulturen jeg kommer fra, der er man så vant til å se hverandre hele tiden. Det er ikke vanlig i den vanlige verden. Og det kan jeg forstå, rent menneskelig, at er vanskelig å venne seg til. Det har vært rart for meg også. Jeg savner å bare se dem, være rundt dem. 

De i menigheten har en fast turdag hver onsdag, hvor de går sammen opp til ei turisthytte, er sosiale og går sammen ned igjen. Jeg har vært med noen ganger før, veldig trivelig. Den dagen jeg var hos mamma og pappa, gikk de den turen, så jeg ventet på dem hjemme hos dem. Det de sa til meg, var at de skulle gå seg en tur opp til den hytta. Da de kom hjem, kjørende, sa jeg at jeg trodde de gikk helt fra hjemme. (for det er mulig) Da fikk jeg svaret, som om jeg var en fremmed: "Nei, vi pleier jo å gå fra ........... med de andre. Det er liksom mest for det sosiale." Som om jeg aldri har hørt om den turen og ikke vært med på den. 

Jeg tenkte litt på det og inni meg smilte jeg. Det gjorde meg ingenting, jeg følte respekt. Jeg følte at hun hadde godtatt at jeg ikke er en del lengre, men at hun likevel ikke har mistet meg. Jeg er her! Og vi er venner. 

Min gode venninne fortalte meg det samme, etter en samtale hun hadde hatt med henne om meg og ting rundt meg. Når man snakker, skinner ofte våre følelser gjennom, og vi begge kunne merke at det hadde skjedd noe med henne. 

Og mamma kommer og ser meg som skuespiller! Det gjorde meg veldig glad! Selv om teater er ikke-greit, så gjør hun det for meg. Takk, mamma!

 

En annen ting, er at problemet har flyttet seg til noe annet. Det er andre ting som nå plager henne mer. Hun sa det da jeg var der. "Det er bare en ting jeg skulle ønske var annerledes..." Og det gjorde så godt å kunne snakke med henne om det, være en venn, være en datter som snakker om problemer, hjelper hverandre, støtter hverandre, lytter og prater. Jeg eller vi er ikke problemet lengre, selv om hun alltid vil komme til å synes  det er trist at jeg ikke er en del av kulturen deres lengre. 

 

Jeg er også mer sikker på meg selv og mitt ståsted, og det hjelper nok for dem også, man merker sånt. Det har noe med kroppsspråk og nærvær å gjøre. Er jeg trygg, er det lettere å være trygg på meg. Vite hvor man har hverandre. Bare små kommentarer som "Hun og han fra menigheten savner deg." skremmer meg ikke lengre, jeg svarer bare tilbake at jeg også savner dem og har lyst til å besøke dem. Før ble jeg redd og usikker, hva svarer jeg? "De sier det bare fordi de vil ha meg tilbake." Det var det jeg tenkte, og da blokkerer jeg for det som er menneskelig. Å savne noen av riktige grunner. Men det er forskjell på mennesker. Jeg tror ikke på de som sier at de savner meg og som jeg kanskje pratet med tre ganger i året, virkelig savner meg som en venn, mest som en del av massen. Des større den er, des bedre er det.

 

Jeg har også tenkt i dag, i samtale med min venninne, at man kan se på Gud på så mange forskjellige måter. Hva er Gud? Hvor er Gud? Hvem er Gud? Jeg prøver meg selv, kunne jeg ha trodd på en Gud? Jo, jeg kunne ha gjort det. Men hvis Gud finnes, hvor er han? Hva er han? Hvis Gud er en Gud som de kristne tror på, en Gud i Himmelen - så rakner det. For hvis Gud bare finnes i Himmelen, hvorfor skal ikke da Helvete også finnes? Og jeg tror ikke på hverken himmelen eller helvete. Jeg tror ikke at Bibelen er guds ord. Jeg tror det er ganske smarte, mennesker som forstår andre mennesker, som har skrevet den som en lovbok, som en livssvisdomsbok. For jeg skal ikke nekte på at det står mye fint i den, mye bra og mange ting man kan følge. Men jeg tror ikke de ordene kommer fra Gud. Så, skulle jeg trodd på en Gud, så er det Gud alene som en skaper og ikke noe annet. Men hvor er da denne Guden? Og hvorfor? Jeg får ikke til å tro på det... Derfor fant jeg ut at Gud for meg, det er min indre kraft. Menneskers indre kraft. For alle snakker om at de "ber til Gud" og at de får styrke til å gjennomføre ting de før ikke trodde var mulig. Jeg tror bare at det er sånn at man blir bevisst hva man kan, gjennomgår en prosess og henter frem sin indre styrke. "Gud er i alle" er det noen som sier. Hva betyr det? 

 

Det er fortsatt ting jeg ikke klarer å gjøre. Det er ting fra min oppdragelse som sitter så dypt at jeg kjenner det som et isfjell å hogge seg gjennom. Banning. Jeg får meg ikke til å si banneord. Jeg klarer det ikke. Selv ikke om noen ber meg om det. Da kjennes det ut som det er noen som setter en streng på tennene mine og holder veldig hardt igjen. Men jeg har skapt mine egne alternative banneord som er så "stygge" at de ikke kan sies i menighetens menneskers nærvær. Og det kjenner jeg har blitt så vanlig at jeg har  vanskelig for å legge bort det språket når jeg er med dem. En annen ting er å skåle. Løfte glasset, klinge og si "Skål!" Jeg vet ikke hvorfor. Jeg synes det er veldig vanskelig, fordi jeg ikke har vært vant til det, fordi det har vært ikke-greit og forbunnet med skam. "Skåle, det gjør man bare ikke". Det samme gjelder denne dansingen. Fryktelig vanskelig. Jeg må vel bare la tiden få lære meg og godta at jeg er som jeg er. Jeg vil aldri bli noen andre enn meg sammen med mine erfaringer. 

Hyggelig gjensyn

For ikke lenge siden dro jeg på en sammenkomst med ungdommene i menigheta.

Ei venninne spurte meg om jeg ville komme og jeg tenkte: "Hm.. Tja, hvorfor ikke? Hadde jo vært hyggelig å møte igjen noen mennesker og interessant å høre hva de tok opp og snakket om, nå som jeg har et annet syn på ting." Jeg prøvde ikke å unnskylde meg, men var ærlig om at jeg syntes det var skummelt å skulle dra dit pga alle menneskene som har blitt halvt fremmede. Så jeg sa at jeg syntes det var litt skummelt fordi det var så mange folk, skummelt av flere grunner.Hvor skulle jeg gjøre av meg? Hvem skulle jeg prate med? Hvor skulle jeg sitte? Hva kom folk til å si? Ville jeg få ubehagelige kommentarer? Ville jeg takle å bli møtt med tristhet? Ville jeg takle å få alle undringer om hvorfor jeg ikke hadde vært der? Ville jeg takle at de kommenterte at det var lenge siden?

 

Joda, det er annerledes med ungdommer, enn med voksne. De voksne snakker med mine foreldre, men min mor som helt sikkert forteller hvor trist hun synes det er at jeg ikke er der. Da møter de andre voksne meg med tristhet i øynene og spør meg om det går bra. Ja, visst går det bra og hvis det til tider går dårlig, så har det aldeles ingenting med noen Gud å gjøre. 

 

Men jeg dro. Med bankende hjerte og spenning i kroppen satte jeg meg på bussen. Jeg fikk ei venninne til å møte meg utenfor, altfor skummelt å komme inn å lete etter de jeg kjenner, det ville jeg aldri klart. Alle ungdommene hadde samlet seg rundt flere bord i salen og de pratet om et tema predikantene hadde tatt opp på vegne av dem. Jeg kom inn og nysgjerrig som jeg var, spurte jeg hva de snakket om. Min venninne svarte at hun ikke visste, hun hadde ikke fått det med seg. En annen fortalte at de snakket om hvordan de skulle forkynne den rette tro til andre og få andre utenfor til å komme på messene. Jeg måtte smile litt inni meg da, for hvem av dem der visste hvilken tro jeg satte inne med? Jeg ble behandlet som en av dem. En jeg har visst hvem er lenge, hilste på meg med sitt navn, som om jeg var en ukjent. Jeg tenkte at det var greit, jeg er en ny, jeg er meg selv og nå kan folk bli kjent med meg. 

 

Temaet var egentlig litt skuffende, jeg fikk ikke noe nytt utav det. Det ga meg ingen nye tanker eller noe å undre over. Det ga meg bare flere bekreftelser på hvordan menigheten er. Det er jo ingen som tør å fortelle hva de tror på, ingen tør å snakke om sin tro. Hvorfor? De er redde for å bli avvist, ledd av og ikke bli likt. De isolerer seg og tør ikke ta del i andre menneskers verden. Jeg snakket åpent rundt bordet og sa mine tanker. Responsen var nikkenede smil og "Du sier et godt poeng der." Jeg snakket med autoritet i stemmen, med sikkerhet om at jeg stolte på det jeg sto for. 

 

En kan ikke går rundt å late som. En tror jo ikke noe annet enn det man tror, og hva annet skal man si? Noen ganger er det ikke ens egen feil/rett at man tror det man tror. Og jeg mener man må stå for det man tror på, noe det er få av de som gjør.  Og det er nettopp derfor de har så vanskelig med å snakke med andre om "sin" tro, fordi de ikke klarer å tro det helt ut, men de er for feige til å finne ut hva de egentlig tror. Lever som en skillpadde, drar med seg skallet over alt og gjemmer seg under det når livet blir for skremmende. 

 

Jeg har et ønske om å få dem til å tenke. De får tro på hva de vil for min del, men mitt ønske er at de stolt skal tro, stolt kan fortelle andre hva de erfarer og hva de faktisk oppriktig tror på, stolt kan stå for det de mener og tror. Ta standpunkt til og ansvar for sitt liv og livsstil. Ingen andre enn DU bestemmer over deg. Det er DU som avgjør hvilket liv du vil leve og hvilke valg du tar i livet.

 

Det var så herlig å kjenne at jeg var hel. At jeg ikke var redd for å snakke, ikke redd for hva som ville komme frem, ikke redd for spørsmål. Jeg kunne også ha snakket høyt i mikrofonen til resten av gjengen, men fikk aldri muligheten. Det kjentes så godt å ikke skulle skjule noe for noen. Ikke lenger noe dobbeltliv. Nå er livet helt. Det var også hyggelig å være der, det var hyggelig å møte igjen folk og prate med flere igjen. Snakket masse med mitt søskenbarn som har vært min lillebror og ei god venninne det er lenge siden jeg har møtt. Jeg snakket med flere jeg egentlig aldri pleide å snakke så veldig mye med. Men er man der sjelden, blir man prioritert og det gjør bestiandig godt. Hadde jeg vært der hver gang, ville de ikke viste at de satt pris på meg på den måten. Det gjorde godt og jeg kunne kjenne at det ikke hadde noe med tro å gjøre, ingen Gud, bare denne tryggheten, tilhørigheten og sosiale varmen. 

 

Jeg er vokst opp i dette, denne verden, da kjennes det litt som å komme hjem. Det var en merkelig følelse, men den var god. Og jeg skal IKKE legge skjul på det, det vár fint. Jeg koste meg, kjente meg fylt opp på sosialbatteriet og fornøyd. Jeg ble spurt om å bli med til noen andre etterpå, men jeg sa jeg var fornøyd. "Jeg velger å slutte mens leken er god." sa jeg og smilte. Jeg undrer hva de tenker. Hva de tenker om meg. Hvem tror de at jeg er? Hva tror de at jeg tror? Tror de at jeg tror på Gud? Hvorfor tror de at jeg aldri er der? Jeg skulle likt å snakke om tro med flere av dem. Jeg kjenner meg sikker på min tro til å gjøre det. Jeg trengte bare min tid til å finne ut av det, og nå er jeg klar til å møte utfordring og undring, jeg er klar for å få nye utfordringer.

 

En annen spesiell ting som hendte den lørdagen, var at der var en gutt der fra Sør-Norge. Ikke en hvilken som helst gutt og ingen tilfeldighet at han var sammen med disse ungdommene her. For kanskje fire-fem år siden chattet jeg en god del med flere, bla denne gutten. Vi snakket veldig masse om tro og livsstil. Han kom fra en menighet som lignet veldig min, veldig like levemåter og tanker og tro, men noe var forskjellig. Han likte min menighet, han likte tankene og hvordan vi levde og tenkte, så jeg sendte ham et hefte hvor det sto om menigheten og telefonnr til to predikanter i menigheten i nærheten der han bodde. En tid senere kom han sammen med en kompis på en ungdomssammenkomst da jeg var der. Første møtet med han, en ukjent fra nettet, møtte jeg blant menigheten. Jeg ble jo da nødt til å fortelle hvor jeg hadde møtt ham. Det er jo ikke riktig å chatte, men de kan ikke mene at jeg gjorde noe galt når jeg faktisk ba ham på messen? 

 

Etter det, mistet vi mer og mer kontakten. Han viste egentlig ingen stor interesse, syntes det var litt merkelig, og det kan jeg forstå, han fikk jo ikke se så mye, bare møte noen ungdommer. Så, det rareste var at han nå, plutselig var her, noen mil nord på messe. Han hadde begynt å være sammen med menigheten for fire uker siden og det virket som han var veldig interessert. Han hilste til og med på meg med deres hilsemåte i menigheten vår. Jeg ble litt satt ut, for jeg vet ikke helt lengre hva jeg skal si og mumler det samme tilbake. Jeg hadde veldig lyst til å snakke med ham, men fikk aldri sjansen til det. Hva tenker han nå? Jeg husker at han var litt frem og tilbake da jeg hadde kontakt med ham. Og hvem visste at det var min fortjeneste at han var der? Er ikke det merkelig? JEG har kanskje sørget for at noen blir en del av menigheten. Sært. Jeg sa til venninnene mine: "Jeg bare fikk han hit, sånn at jeg kunne bytte plass med ham, så blir det iallefall ikke en mindre." 



Det er bare veldig merkelig. Vet han hva jeg tro? Hva tror han at jeg tenker nå? Det er så merkelig. 

 

Livet er rart. Men jeg er glad for at jeg har blitt hel og at jeg kan glede meg over ting uten skam. Jeg snakket med min barndsoms bestevenninne utenfor menigheten og nå lever vi i samme verden og hun ville bli med meg på messen en søndag. Det gleder jeg meg til. Det skal bli så spennende å dra dit sammen med henne og være der av samme grunn og se reaksjonene til andre og kjenne det. Sitte bakerst uten hodeplagg, som alle andre kvinner i menigheten har hver messe. Gleder meg til å vise meg, gleder meg til spenningen og hvordan de takler det møtet. 

Hun spurte meg om hun kunne si dette, hvis de spurte hvorfor hun kom: "Jeg synes det er så fascinerende hvordan andre kan leve slik som dette og se hvordan dere lever i forhold til virkeligheten." Da måtte jeg le, for dem er det virkelighet, for henne er det så fjernt. Hun har vært med før, men nå blir det annerledes. Vi kan snakke om opplevelsen etterpå uten at vi skal forsvare noe. 

Jeg vil danse

Jeg ble tvunget til å bli kjent med meg selv på nytt. Hvem er jeg nå? Hvem er jeg uten menigheten? Hva liker jeg egentlig å gjøre? Kanskje jeg liker å danse? Det har jeg aldri gjort, men jeg har alltid kjent rytmen og lysten i kroppen, men aldri turt å begi meg ut på dansegulvet. Dans var synd. Men nå, nå kan jeg danse. Jeg kan danse så mye jeg vil og når jeg vil. For det er ingen som forteller meg at det er galt, men tvert i mot, det er medfødt og naturlig.

 

Jeg tror vi alle er født med rytmen i kroppen, det er barna et bevis på. Bare se hva de gjør når du setter på musikk. Uansett om de aldri har sett noen dansere før, om de lever i et samfunn der dans er forbudt. De begynner å bevege på seg, hoppe opp og ned. Det beviser bare hvor naturlig det er. Og det som er naturlig, det må vi ikke fornekte, det må vi ikke undertrykke. 

 

Jeg danset masse da jeg var barn. Husker ikke at jeg tenkte at det var synd egentlig. Jeg og min venninne laget koreografier på gulvet, danset og danset til musikk. Det var gøy. Men etterhvert begynte jeg å forstå at dans ikke var greit og dans begynte å bli prestisjefylt. Jeg har aldri en gang turt å gjøre så lite som å nikke med hodet til musikk. Jeg kunne jo ikke vise at jeg nøt musikk. Musikk som var synd. Jeg måtte markere at dette var jeg utenfor om. Dette var jeg ikke med på. Det var ikke lett. En følelse inne i meg, hadde fryktelig lyst til å slenge på både føtter og armer, en annen holdt mine armer fast og en tredje sa at jeg ikke kunne. 

 

Nå er jeg 21 år. Jeg har aldri vært på et dansegulv. Jeg har aldri danset for livet til musikk med gode venner. Jeg har riktig nok danset i diverse sammenhenger, men det er lite. Jeg sliter med prestasjonsangst i forhold til dans. Jeg tenker for mye at jeg ikke kan, for jeg har aldri danset. Hva vil folk tenke når jeg begynner å danse? Jeg som ikke kan danse... Men jeg har jo forstått det med tiden, at det er egentlig ikke noe som heter å "kunne danse". Vel, noen er jo flinkere enn andre, men alle kan danse på sin måte og det er greit. Men jeg klarer det ikke, selv om jeg vet at det er noe jeg liker.

 

Jeg var med på et kurs. Vi var rundt 15 stk og fikk beskjed om å spre oss rundt i rommet. Vi skulle konsentrere oss helt om oss selv, ikke tenke eller se på hverandre, men være i vår egen verden. Det ble satt på musikk og instruksjonen var enkel: Beveg dere til musikken, dere skal ikke danse, ikke tenk koreografi, bare beveg dere slik dere føler når dere hører. 

Det var bare helt fantastisk herlig. Jeg elsket det. Jeg lukket øynene og lot meg fly inn i en annen verden. Jeg danset. Jeg vil kalle det dans. Jeg slengte på armer, jeg snurret rundt, jeg lå på gulvet, jeg rullet med hodet, jeg vred på kroppen. Jeg danset til jeg var våt av svette. 

 

Hvorfor klarer jeg ikke dette når man skal danse? Hvorfor trekker jeg meg unna når min mann kommer for å danse med meg til musikk i vår egen stue helt alene? Hvorfor tør jeg ikke? 

 

Jeg har så lyst til å danse! Åh, som jeg har hatt lyst til å gå på ballett eller turn. Hoppe med lette steg bortover gulvet. Danse en fortelling, historie, følelser og livet. 

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2014 » Februar 2014
Min prosess - hvem er jeg?

Min prosess - hvem er jeg?

25, Oslo

Jeg vokste opp i et kristent, pietistisk, konservativt trossamfunn, i 2008 møtte jeg min nåværende mann som ikke ble godkjent i det miljøet, siden han ikke var en del av det. Dette skate reaksjoner og fikk meg til å reflektere og stille spørsmål til min tro og menigheten. I 2010 giftet vi oss og like etter det beveget jeg meg stille og rolig ut av menigheten. Det er ingen ekskludering av "avhoppere" så jeg har god kontakt med familie og noen venner fra menigheten. Men å forlate det trygge og nære er ingen lett prosess, og min prosess har mange faser. Det er denne prosessen jeg ønsker å dele med andre og kanskje møte andre som har lignende erfaringer. Derfor kan mine tanker og meninger endres underveis i bloggen og jeg vil derfor ikke fjerne tidligere innlegg som kanskje ikke stemmer overens med de tanker jeg har nå. Ikke vær redd for å ta kontakt. Jeg kommer også til å skrive mine generelle tanker om tro, religion, livssyn, guder og mennesker. Det er en personlig, åpen og ærlig blogg om mine tanker, tro, følelser og meninger. Hvis du har tenkt å lese, begynn med det eldste innlegget, for å få sammenhengen.. Hvis du ønsker å kontakte meg privat, men ikke har blogg, send en mail til gledes.sprederen@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits